KLÆR OG INTEGRITET: Bill Cunningham fotograferte ingen som ba ham om det. Han fobeholdt seg retten til å ta bilde av gatemote som han selv syntes var interessant og elegant. Foto: NTB Scanpix
KLÆR OG INTEGRITET: Bill Cunningham fotograferte ingen som ba ham om det. Han fobeholdt seg retten til å ta bilde av gatemote som han selv syntes var interessant og elegant. Foto: NTB ScanpixVis mer

Han tok ikke bilde av noen som ba om det

Avdøde Bill Cunningham stolte bare på sin egen dømmekraft når han fotograferte gatemoten i New York.

Kommentar

Da fotograf Bill Cunningham døde sist lørdag, var det ikke bare en 87 år gammel mann som gikk ut av tiden etter å ha blitt rammet av slag. Det var også et enormt indre fotoalbum som slo igjen, et særeget blikk på New York gjennom over femti år som sluttet å kikke rundt seg. Siden sekstitallet kunne newyorkere se Cunningham sykle rundt i byen med kamera rundt halsen. Han så og så. Så løftet han kameraet. Han fotograferte ingen av dem som ba om det, men forbeholdt seg retten til å forevige de forbipasserende han selv syntes var spesielt elegant eller oppsiktsvekkende kledd. Bildene fant veien til New York Times, og til spalten «On The Street» der oppmerksomhetssultne bysbarn speidet ivrig etter seg selv eller vennene sine.

Cunninghams samlede verk var en ekstraordinær katalog over skiftende gatemote, og over spenningen mellom det individuelle og det kollektive som alltid er der i motens daglige bruk. I bildene hans trer trender og tendenser frem, ofte før de gjorde det i verdens større, popkulturelle bevissthet. Han var like fascinert av en godt designet Ralph Lauren-blazer i Park Avenue som av den tungt tyngdekraftpåvirkede guttemoten som spredte seg på Harlem på slutten av åttitallet.

Likevel syntes Cunningham å ha en spesiell forkjærlighet for det kompromissløst individuelle. Mannen som selv levde asketisk og alene, hadde særlig øye for de som grådig grep mulighetene for å uttrykke seg gjennom hva de hadde på seg, enten antrekket var fra et fetert motehus eller en bruktsjappe. De gangene han fotograferte i store selskaper, tok han ikke imot noe, ikke en gang et glass vann; han forklarte at det bare var slik han følte han hadde integriteten i behold. Resultatet var et filter som egentlig var radikalt egalitært og meritokratisk: Det var kun den fotografertes teft, smak og personlige estetikk som kunne vekke fotografens interesse. «Vi kler oss alle for Bill», sa Vogue-redaktør Anna Wintour.

Det er en måte å skjelne på som blir skjeldnere. Sterke konforme og kommersielle krefter har alltid vært i sving i bransjen, men de blir stadig sterkere. Motebladene lever i notorisk incestuøst samkvem med annonsørene sine. Store merkenavn har betydelig interesse i å ville få veldig mange mennesker til å ville ha det samme, samtidig. Også de dyreste designhusene som pleide å sikte seg bevisst mot et lite og velstående klientell, er under press fra eierne på å vokse mer og mer, og tar stadig nye og utvannende grep for å få flere kunder, blant annet ved ennarsissistisk bruk av logoer.

I alt dette trykket kan det være utfordrende å pukke på individualitet. Bill Cunninghams bilder tilbyr et nærmere bekjentskap med de som gjorde nettopp dét, og som gjorde det kollektive til noe personlig, og dét på en måte som kan få noen hver til å ønske å gjøre det samme.