DEN STØRSTE: David Bowie er den definitivt største, så mangfoldige musikeren, stilikonet og helten som banet vei er borte så alt for tidlig, skriver Anette Trettebergstuen. Foto: NTB Scanpix
DEN STØRSTE: David Bowie er den definitivt største, så mangfoldige musikeren, stilikonet og helten som banet vei er borte så alt for tidlig, skriver Anette Trettebergstuen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Han tok meg inn i en drømmeverden der båsene ikke fantes

Det blir aldri nok Bowie, og man blir aldri ferdig med Bowie.

Meninger

David Bowie ER:

Den definitivt største, så mangfoldige musikeren, stilikonet og helten som banet vei er borte så alt for tidlig.

Nyheten som kom bare to dager etter lanseringen av hans siste plate skaper bølger av sjokk og savn i svært mange av oss.

For Bowie nådde ut til så mange, som den mangefasetterte kunstneren han var. Med alle sine album og lek med sjangere, forskjellige stilepoker, kunstformer og budskap gråter både oldeforeldre og tenåringer nå over tapet av et ikon.

JEG BLE I BEGYNNELSEN av tenårene nysgjerrig på Bowie. Det var ikke først og fremst musikken som tok meg. Han traff meg med sitt androgyne uttrykk. Hans lek med kjønnsrollene var banebrytende og betydningsfullt langt utenfor scenen.

Det var politisk. På gutte- og jenterom over hele verden satt unge og så Bowie flørtende i tv-ruta, iført sminke, langt slampete hår og høye hæler leke seg med kjønnsuttrykk og bryte stereotypene.

Den stiligste i drag noensinne. Og med det ga han dem selvtillit- og sikkerhet for at man kan få være som man er, ikke slik alle andre forventer man skal være.

Det var dette som traff meg, i en tid jeg trengte det, der jeg undret meg over min egen identitet og opplevde konflikten mellom hvordan omverdenen forventet at jenter skulle kle seg og te seg, og hvordan jeg selv ville være.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG VILLE VÆRE BOWIE. Med kjole og leppestift den ene dagen, og stram herredress og vannkjemmet hår den andre. Jeg elsker uttrykket hans, og måten han iscenesatte seg selv på.

Han tok meg, og mange med meg, med inn i en drømmeverden der båsene ikke fantes. Den kommer til å leve videre og bli formidlet i all fremtid.

På Stortingskontoret mitt henger det to store innrammede plakater av David Bowie. Han må alltid være med. Ziggy stirrer på meg med store blå øyne fra kontorveggen og minner meg om å tørre være utradisjonell.

At vi må sprenge noen grenser. I livet og i politikken.  Han har gitt meg mine største kulturopplevelser, med sin musikk, sine filmer, sine tekster og utstillinger. Jeg dro til London med en venninne for å se David Bowie IS utstillingen i august 2013.

DET BLE EN TÅREVÅT og følelsesladet affære å vandre gjennom Bowies liv og karriere på Victoria & Albert Museum. Det som var beregnet til å ta en time tok for oss nesten fem.

Senere dro vi til NYC og oppsøkte bygget han bor i. Satt utenfor og ventet med et lite håp om at han skulle vise seg, akkurat den dagen. For David Bowie er det ikke flaut å stalke, det er helt naturlig.

Det blir aldri nok Bowie, og man blir aldri ferdig med Bowie.

Jeg tok derfor med kjæresten til Paris for å se David Bowie IS -utstillingen igjen året etter, og var like bergtatt. Utstillingen bør nå settes opp igjen og sendes på ny verdensturne.

VI KAN ALDRI ÆRE BOWIE NOK, eller få takket for alt han har gitt oss, og generasjoner som skal komme, av stor kunst.

Av musikken til Bowie er det helt umulig å fremheve en låt, ett album, en epoke.

Men da jeg fikk nyheten i dag tidlig satte jeg først på «Life on mars». Det er nok den jeg ofte velger først.

I kveld tar jeg på meg slips og spiller den og resten av låtene hans. Han er ikke blant oss lenger, men David Bowie ER.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook