Illustrasjon: Martin Kellerman
Illustrasjon: Martin KellermanVis mer

Rocky legges ned

Han utleverte alle. Men det var verst for ham selv

Tjue år er et imponerende langt liv for en hund, og for en stripeserie som var original og oppfinnsom helt til siste rute.

Meninger

Tjue år og én måned etter at første Rocky-stripe kom på trykk i Sverige, legger serieskaper Martin Kellerman (44) nå ned sitt livsverk. Rocky har bjeffet sitt siste bjeff og drukket sin siste øl. For trofaste Rocky-lesere kommer likevel ikke den sørgelige beskjeden helt uventet. Det siste året har Rocky vært mer innadvendt enn vanlig og i flere av stripene har Kellerman vist at hans alter ego har vært frustrert, stressa og bekymret over sviktende bladsalg og inntekter.

SLUTT: Martin Kellerman legger ned tegneseriesripa «Rocky». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SLUTT: Martin Kellerman legger ned tegneseriesripa «Rocky». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Samtidig har Kellerman alltid sagt at Rocky er et livsprosjekt som skulle følge ham inn i alderdommen. Nå får vi antakelig aldri se Rocky med stokk og briller.

I stedet slutter serien slik den begynte, i det hverdagslige og uten store fakter. I nettopp dette lå også nøkkelen til seriens suksess.

Da Kellerman debuterte med Rocky i 1998 var stripeserier en satt sjanger fylt av opptrykk av gamle striper uten særlig kontakt med nåtida. Sammen med Frode Øverlis «Pondus» og Lise Myhres «Nemi» revolusjonerte Kellerman sjangeren og skapte en gullalder for skandinaviske stripeserier. Men mens Pondus og Nemi fokuserte på sære typer og klare vitser på slutten av hver stripe søkte Rocky helt fra starten noe annet.

I en Rocky-stripe kunne det morsomste poenget like gjerne være i rute to som i rute fire. Serien brøt med alle sjangerforventninger og var så teksttung at snakkeboblene ofte lå som tunge skyer over figurene. Rocky var noe så sjeldent som en litterær avisstripe, dialogen var minst like viktig som de antropomorfe tegningene.

Han innførte også virkelighetslitteraturen i stripeformatet lenge før den ble den nye dillen i litteraturverdenen. Elleve år før Karl Ove Knausgård utleverte Kellerman seg selv, og sine venner og familie, på daglig basis. Vi fikk møte kjærester, ekskjærester og nye og gamle kompiser, alt sett med Kellermans gjennomborende blikk. Og det var alltid han selv som ble hengt ut mest. Det var kanskje derfor ingen av bikarakterene tok til motmæle i virkeligheten. Selv om noen ekser i starten var misfornøyde, gikk aldri noen ut i pressen. Det kom heller aldri noen hevn-stripe, slik Vigdis Hjorth opplevde i fjor da hennes søster, Helga Hjorth, utga en egen bok.

I noen år hadde jeg gleden av å intervjue menneskene bak bikarakterene for det norske Rocky magasinet. De var alle stolte av å være med i serien og hadde ingen problemer med å få deler av livene sine utlevert. Men noen av dem innrømmet at det kunne være flaut når foreldrene leste stripene. Å møte menneskene bak dyreansiktene gjorde det også tydelig hvor god tegner Kellerman er. Det var umulig å tenke seg hvordan velkjente karakterer som den grå rotta eller den grønne skilpadda ville se ut i virkeligheten, men når man sto ansikt til ansikt med dem var likheten nesten sjokkerende. Kellerman klarte å fange essensen av mennesker og samtidig forkle dem som funny animals.

I 2015 debuterte Kellerman som romanforfatter med «Alt blir ikke noe». Boka var en stilsikker debut som viste at Kellerman ikke var avhengig av tegnesakene for å mane fram mørk humor og filosofiske innsikter. For alle Rocky-fans er det en stor trøst i dette, vi har garantert ikke hørt det siste fra Kellerman, verken i tegnet eller skriftlig form. Men som enhver hundeeier vet, når en hund går bort vil man savne den resten av livet, uansett hvor mange nye favoritter man får.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook