ALLTID MED ELEFANTSLIPS: Jon Bing kombinerte leken framtidsfabulering, teknologisk innsikt og juridisk tenkning som ingen andre i norsk offentlighet. Foto: Scanpix
ALLTID MED ELEFANTSLIPS: Jon Bing kombinerte leken framtidsfabulering, teknologisk innsikt og juridisk tenkning som ingen andre i norsk offentlighet. Foto: ScanpixVis mer

Han utvidet det norske universet

Forfatteren, framtidstenkeren og juristen Jon Bing (1944-2014).

Kommentar

Norge var et temmelig lite land på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Men for noen av oss ble horisonten, for ikke å si universet, kraftig utvidet i møtet med bøkene til Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, landets fremste litterære radarpar siden Asbjørnsen & Moe. Bøker som novellesamlingen «Rundt solen i ring» (1967) og antologiene «Østenfor sol» (1969) og «Vestenfor måne» (1972) gjorde kraftig inntrykk i halvmørket på et gutterom.

Bing og Bringsværd var alene om å innføre science fiction, eller fantastisk litteratur, som litterær sjanger i Norge. Selv kalte de det fabelprosa. Mange husker sikkert NRK-serien «Blindpassasjer» fra 1978, som de også fikk Riverton-prisen for. Herrene må ha humret godt når Ridley Scotts «Alien: Den åttende passasjer» kom på kino året etter.

Bing & Bringsværd var først, der de tok det trauste norske folket i hånden og leide oss inn i framtida. Men ikke bare det:

-  Ved å fortegne nåtiden og projisere den inn i fremtiden, forsøker fabelprosaen først og fremst å si oss noe om vår egen tid. Derfor kan den aldri bli akterutseilt, sa Bing til meg i et portrettintervju i Dagens Næringsliv i 1994.

Nå er Bing og Bringsværd litteraturhistorie. I løpet av noen formiddagstimer på en usedvanlig begredelig dag for den norske kulturelle offentligheten fikk vi de tragiske budskapene om at musikkjournalisten Tor Milde, den tidligere plateselskapsdirektøren og manageren Per Eirik Johansen, og forfatteren og jussprofessoren Jon Bing, født 30. april 1944 i Tønsberg, alle er gått ut av tiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om Bing må det være lov å si at han var et fascinerende dobbeltmenneske.

Den lekne og vennlige fremtidstenkeren, litteraten, gourmeten og elefantslipsentusiasten var også en ordensmann, og en meget prinsipielt tenkende og stringent jurist.

Men også juristen var visjonær. Han var blant dem som snakket og skrev om informasjonsteknologiens samfunnsbetydning lenge før internett var blitt et begrep på alles lepper. Her gikk science fiction-forfatteren og juristen opp i en høyere enhet, og fortalte oss hvordan teknologien ville endre rammevillkår i samfunn og menneskeliv.

Som foregangsmann innenfor internasjonal rettsinformatikk var Bing blant dem som tidlig så hvilke juridiske implikasjoner informasjonsteknologi, internett og digitalisering ville få på områder som personvern og opphavsrett, men han ble aldri noen støttespiller for netthoder som mener at nettet krever at jussen nærmest må skrives på nytt.

Samtidig var han åpen for at teknologiske endringer krevde juridisk nytenking, og bidro med utredninger for logivere både i Norge og en rekke andre land. På grunn av anerkjennelsen han nøt på feltet juss og teknologi, var han også en mange kontaktet da nettet skulle kommersialiseres. Bing var også en av meget få mennesker som ble funnet verdige til en plass iCann, et av organene som forvalter internetts infrastruktur.

Hans curriculum vitae var i det hele tatt formidabel.

Bing var dr. juris, professor ved senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, og grunnlegger og partner i Bing Hodneland Advokatselskap. Han var æresdoktor ved Stockholms universitet og Københavns universitet, og Visiting Professor ved King's College ved University of London. Han ledet Personvernnemnda frem til 2009, var formann i Norsk filmråd 1979-81, i Europarådets Committee on Legal Data Processing 1981-82, Norsk kassettavgiftsfond 1983-85 og han var leder av Norsk kulturråd fra 1993 til 2000.

Bing var orden og kaos, som universet selv.

Til meg omtalte han seg som en som «en ulykkelig pedant» som aldri fikk det ryddig nok, noe som ble relativt grundig illustrert av mengden pappesker og papirbunker på mannens kontor. Det var mye som skulle leses, fordøyes, kommenteres, og eventuelt kastes, ved en senere anledning.

Det blir gjerne slik hos en nerd, i ordets aller beste betydning.