ODVAR NORDLI (1927-2018): Hans lune humor og jordnære vesen var viktige karaktertrekk hos den tidligere statsministeren. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
ODVAR NORDLI (1927-2018): Hans lune humor og jordnære vesen var viktige karaktertrekk hos den tidligere statsministeren. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Odvar Nordli (1927-2018)

Han var den siste av sitt slag

Odvar Nordli var en folkets mann.

Kommentar

Mange savnet ham under tv-serien om våre gjenlevende statsministre som gikk på NRK før jul. Men Odvar Nordli var i sitt 90. år da programserien ble laget og følte seg for gammel og sjuk til å delta. Han hadde utvilsomt tilført programmene snert og humor.

Nordli var statsminister i fem år, fra 1976 til 1981, da Gro Harlem Brundtland og den nye tid rykket inn i regjeringskontorene. Selv tilhørte han på mange måter den gamle tid. Nordli ble født i november i 1927, vokste opp i Stange i Hedmark i de harde trettiåra, da klassemotsetningene i fylket var sterke. Jeg snakket med ham om dette for seks år siden i forbindelse med biografien om Sylvia Brustad.

«Vil de ha kaffe?» «Har de noe i mot at je røker?», spurte han Brustad og meg, før han iført rutet flanellskjorte hjemme på Tangen ga oss en knivskarp analyse av hvorfor arbeiderbevegelsen har stått så sterkt i fylket, der han var fylkesmann fra 1985-93. Det er både artig og vemodig å høre opptaket fra samtalen der han forteller om de store forskjellene på Hedmark, «om de få som eide og de mange som ikke eide».

Hans største politiske triumf må ha vært stortingsvalget i 1977 – midt i hans statsministerperiode – da Arbeiderpartiet fikk 42,3 prosents oppslutning, høyere enn noen av hans etterfølgere har maktet. Fram mot kommunevalget i 1979 sank oppslutningen, og resultatet på 35,9 prosent ble beskrevet som det dårligste siden krigen. Det skyldtes ikke minst intern strid i partiet og toppledelsen. Nordlis største nederlag var da han på grunn av politisk strid og helsemessige problemer gikk av som statsminister vinteren 1981.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter hans død tirsdag denne uka trekker mange fram hans lune humor og jordnære vesen som viktige karaktertrekk. Hans mange treffende og folkelige replikker lever videre, både på folkemunne og i bøkene han selv skrev etter at han gikk av som statsminister. «Denna har døm itte vøri heldig med», sa han om kinesisk risbrennevin han ble servert under et offisielt oppdrag. «Je vil itte på anbud», var hans reaksjon da yngre Ap-kolleger mange år seinere tok til orde for å konkurranseutsette eldreomsorgen. Om striden rundt plasseringen av et nytt sykehus i Oppland og Hedmark mente han det var bedre «å overleve på Gjøvik enn å dø på Hamar». Han mente dessuten at helsekøene var overdrevent lange på 2000-tallet mot det de var i tidligere tider. «Tegnet på at en var sjuk (før), var at en blødde fælt eller skrek høgt. Var ingen av disse symptoma til stede, var det lite å prate om.»

Bak humoren lå en folkelighet som minnet velgerne om at han ikke glemte hvor han kom fra, arbeiderklassen og distriktsbefolkningen. Viktige og levedyktige reformer fra hans periode som statsminister var typisk nok arbeidsmiljøloven, abortloven og sykelønnsordningen, som alle beskytter de svakeste. Hans utblåsning i år 2000, om det skammelige ved at det i verdens rikeste land var 70.s000 fattige barn, føyer seg inn i det samme bildet. Høyre- eller venstresosialdemokrat, han var en folkets mann.