Han var en sprudlende kreativ kunstnersjel som ble spist opp av media

Velskreven skildring av livet til Kenneth Sivertsen.

MEDIEYNDLINGER: Kenneth Sivertsens forhold til Herborg Kråkevik får god plass i boka. Bildet er fra 2008.
MEDIEYNDLINGER: Kenneth Sivertsens forhold til Herborg Kråkevik får god plass i boka. Bildet er fra 2008.Vis mer

ANMELDELSE: Historien om Kenneth Sivertsen er en grusom saga, der det viktigste er godt kjent av den som fulgte media på 90-tallet.

Fra å ha vært en forbløffende talentfull ung mann som briljerte som gitarist, snekret viser og komponerte symfoni, ble han en utagerende, oppmerksomhetshungrig fyllik, en revystjerne som knapt klarte å holde seg på beina på scenen.

Han var en sprudlende kreativ kunstnersjel som ble spist opp av media, særlig da han «sto fram» med sin kjæreste Herborg Kråkevik og ble tett fulgt videre gjennom opprivende brudd og selvutleverende «Jeg har angst»-reportasjer. Kombinasjonen av den naive unggutten som roper «Se på meg!» og en pressekultur som får kannibalsk tenning når det vakler på toppene, er forferdelig. Vi vet hvor det går, og vi gruer oss til slutten.    

Smålåten forsoning
Sele har skrevet en intervjubasert biografi, der familiemedlemmer, venner og kolleger forteller smått og stort om sin Kenneth. Det blir kanskje vel mye smått, med mange anekdoter fra enkle begivenheter som kunne skjedd enhver. Men våre liv består jo av slike bestanddeler, og hvis livet skal skildres sannferdig i en livsskildring, kan ikke alt være skjebnetungt og analytisk. Likevel måtte jeg litt for ofte spørre meg om motivet for å inkludere ting i denne forøvrig godt skrevne og gripende boka.

Han var en sprudlende kreativ kunstnersjel som ble spist opp av media

Tonefallet i boka er i starten smålåtent og fortrøstningsfullt. Kenneths store familie ser ut til å være både avsender og adressat for framstillingen, og det hindrer kanskje biografen i å tale fritt. Det er mye som skal forsones her, mange mennesker som sikkert har gått og spurt seg selv om de kunne gjort mer for å redde den selvdestruktive Kenneth.  

Saboterte forestillinger
Sentralt i livsskildringen er naturligvis Herborg Kråkevik — både fordi Kenneth nådde toppen i publikumsoppslutning mens han opptrådte med henne, og fordi samlivet deres var så medieeksponert. Det er ille å lese hvordan han gikk ned mens hun gikk opp, hvordan han saboterte forestillingene deres og fortsatte å herje med henne etter at samlivet var slutt. Selvsagt er det litt rørende at han droppet en pose smykker over huset hennes fra et småfly, men det viser jo også en fryktelig masete mann.

Kråkevik takkes som kilde på siste side, men hun snakker ikke direkte i boka. Det er forståelig om hun ikke har ønsket dette, men Sele kunne gjerne sagt litt om det. Det gjør hun jo når hun beskriver bokas eneste «skurk», manager Peter Brandt. Han prøvde å sno seg unna å bli intervjuet, sa han var syk (men det virker det ikke som om Sele tror på), og sluttet å ta telefonen.

Javel, kanskje ikke så rart, når det gikk så galt med en mann han hadde et slags ansvar for. Men skal en biograf først antyde slike ting, bør det belegges med noe mer. Det er sikkert ikke lett å finne tall fra kontrakter og honorarskjemaer som Kenneth nok rota bort, men det går jo an å analysere nettopp de vanskelighetene.