2
Yahya Hassan
«Diktene har et voldsomt drive, fylt av paradokser og eksplosive kontraster.»Se alle anmeldelser
Yahya Hassan er borte. Livet hans ble kort, forfatterskapet stoppet ved to diktsamlinger, «Digte» fra 2013 og fjorårets «2» som kom ut på norsk for et par uker siden.
Debutboka gjorde den bråmodne palestinsk-danske attenåringen til tidenes litterære sensasjon i Danmark, og samlingen ble solgt i over 120 000 eksemplarer. Salget gikk også godt i resten av Norden, og Hassan turnerte i både hjemlandet og nabolandene og fenget nær sagt overalt hvor han leste opp.
Han var hyperpersonlig, han diktet på sitt eget liv, sin egen oppvekst, sin egen familiebakgrunn, sosiale bakgrunn, etniske og religiøse bakgrunn. Som leser og publikum kunne man ofte føle seg som både vitne og skriftefar for en angrende synder.
Fritt vilt
Vi finner lite anger i Hassans dikt, heller et kontrollert raseri der han slåss mot både fiender og egne demoner. Første bok baserte seg på oppvekst og familiebakgrunn. Bok nummer to forteller om den litterære stjernen Yahya Hassan. han er på alles lepper, får drapstrusler og må ha politibeskyttelse døgnet rundt. Han havner i samme gullbur som Salman Rushdie, men går etter hvert lei av livvaktene og trygghetsboblen og tar saken i egne hender, slik det står:
«NÅ HAR JEG SAGT FRA MEG LIVVAKTENE/ OG SKAFFET MEG EN PISTOL»
Samlingen er inndelt i fire bolker som skildrer tiden etter debuten. Trusselnivået er konstant, mange vil ta Hassan. Den slanke tenåringen som folk så på scenen blir forvandlet til en ung mann med breie skuldre og kraftige overarmer, utstyrt med både pistol, kniv, saks og - armbrøst.
Kjendisforfatteren sier nei etter hvert takk til alle privilegier som den danske staten tilbyr kultureliten, og han velger isteden et liv som fredløs og fritt vilt. Tre sammenhengende dikt gir er levende bilde på det livet: han stikker av fra en gjeng, blir kjørt ned og havner på operasjonsbordet, blødende og med brukket hånd, der han blir hentet av politiet og puttet i arresten.
Krysspress
Man spør seg hvordan Hassan holdt ut. Smerteterskelen var langt over gjennomsnittet, kanskje for høy. Man aner likevel skadeomfanget:
«FØLELSENE KORTSLUTTET/ OG TANKENE SLO GNISTER I HODET/SKAM BLE TIL STOLTHET/OG FRYKT TIL HOVMOD/JEG TROR HVERKEN PÅ MIN PENN ELLER PÅ MIN PISTOL/MEN JEG HAR DEM FREMDELES FOR HÅNDEN. »
«En fucking landmine»
KommentarUt fra det man vet er det lett å si at mye var selvforskyldt, Hassan ga faen i alle normer, turte fram som en blind okse og fikk betale for det. Men han levde under et vanvittig trykk fra alle kanter, ble kalt både helt og forræder, og om han ble paranoid og overreagerte, så lå det også i kortene.
Han skriver om krysspresset, fra kultureliten over og den anonyme majoriteten under seg, og hvordan han forsvarer seg mot begge maktstrukturer. Han havner i krig med alle. Han havner også i fengsel, etter hvert også på tvungen psykiatrisk behandling. Ingen av delene hjelper, alle sanksjoner skjerper egentlig bare krigeren i ham.
Eksplosive kontraster
Hassan styrker seg på sine egne nederlag, lager poesi og skaper myten om sin egen person, som premieperker og psykoseperker, den høyt begavede og samtidig labile innvandrersønnen som man enten dyrker eller hater.
Man kan spørre seg hvor lenge Hassan hadde fulgt løpet, for han virket helt uinteressert i en litterær karriere. Diktene har uansett et voldsomt drive, de er ekstremt dynamiske, fylt av paradokser og eksplosive kontraster. Slik slutter også siste dikt i boken:
JEG ER ET LITTERÆRT HANGARSKIP/ET POETISK MASKINGEVÆR/BØTER OG FENGSEL PRELLER AV PÅ MEG/IKKE FORDI JEG ER UEGNET TIL STRAFF/MEN FORDI JEG ER FOR VELEGNET.
Lyst til å diskutere?
