- Han var nazist

- Det er ingen tvil om at Hamsun var nazist og antisemitt. Det sier den sveitsiske professoren Walter Baumgartner, som i sin nye biografi siterer brev som Hamsuns familie holdt tilbake til 1992, da Tore Hamsun ga dem til Universitetsbiblioteket. Innholdet har ikke tidligere vært offentliggjort.

- Jeg skaper ikke et helt nytt bilde av Hamsun, men brevene som kommer fram bekrefter de verste antakelser, sier Baumgartner. Som gjerne vil ha fram at «Den modernistiske Hamsun - medrivende og frastøtende» handler om hele Hamsuns liv og verk, og at han i boka er mer opptatt av å vise kjensgjerninger enn å fortolke eller psykologisere.

- Hamsun var antisemitt helt fra begynnelsen av, fortsetter Baumgartner. - Etter nobelprisfesten var han på rangel med den jødiske vitenskapsmannen Schuck, som han hadde klappet på skulderen og sagt: «Du er meg en hyggelig jøde.» Seinere skrev han litt kokett i et brev at han hadde prostituert seg. Men det mest graverende er de to brevene han sendte til sønnen Tore som satt som sjef på Gyldendal, mens Harald Grieg satt på Grini. Tore, som var en intelligent og sympatisk fyr, så her gjennom fingrene med at Gyldendal var et motstandsreir, og Hamsun ville nok stramme opp sønnen litt.

«Har du sett at Harald Beyer nedstammer fra Bergenjøden som vi kalte Bønnebogbeyer - han har faat en Bok hos N. Gyldendal om Kierkegaard (Som om en jøde kan skrive om Kierkegaard!) Det er samme Skitt som det Grieg før ga ut om tyske Tænkere (...) Jødeboken om Kierkegaard bør inddrages, han vil bare frækt si at han ikke er Jøde. - Og Jøden Harald Beyer (...) er ikke han skutt? - Skulde vært det, - Ja det var bra om Tyskerne tok og tvangsførte en Tredjedel Norsker til Østfronten, her vilde bli nok Rak igjen.»

Men visste Hamsun om konsentrasjonsleirene?

- Som antidemokrat var han innforstått med at konsentrasjonleirer var en nødvendighet for Det tredje riket. - De har vel sine grunner, skriver han blant annet i forbindelse med Ossietzky-saken. Han visste nok ikke at kvinner og barn ble gasset i hjel, men han visste at det var dødelig å være jøde i Tyskland, blant annet gjennom Tores venn, Max Tau, som han hjalp ut av Tyskland, men som han ikke likte.

På spørsmål om hvordan en dikter som Hamsun kunne tiltrekkes av nazismen, trekker Baumgartner inn Thomas Mann. - Som forfattere var begge aristokrater, antidemokrater og esteter. De delte en forakt for massene, men Thomas Mann forsto alvoret når Hitler kom til makten og de begynte å sperre inn jødene. Hamsun forsto ikke det. Han klarte ikke å skille litterær atferd fra det politiske. Og han klarte ikke å skifte mening som Thomas Mann gjorde det. Men Mann var fra overklassen, han hadde en sosial selvsikkerhet som Hamsun ikke hadde. Noen beundrer Hamsun hans stahet når han skrev nekrologen over Hitler, men sånt imponerer ikke meg, det gjør ikke det.

Hvor stor skade hadde Hamsuns holdning til Det tredje riket?

- Han var kanskje ikke så farlig her i Norge, tvert om, men skaden han gjorde i Tyskland kan ikke overvurderes. Han var Goebbels og Det tredje rikets skjønnlitterære alibi, både utad og innenfor landets grenser, fordi de kunne henvise til en stor og elsket utenlandsk forfatter som støttet dem. Brevene fra Hamsun som sto på trykk i aviser her i Norge, ble slått stort opp i dagspressen i Tyskland. Og han hadde store opplag, blant annet ble det trykt en egen frontutgave av «Markens grøde» som soldatene fikk med seg. Hvor viktig dette var for dem, forsto jeg da jeg i et foredrag kritiserte romanen, og eldre tyskere ble rasende. Jeg måtte ikke forkludre boka som hadde vært deres trøst ved fronten.

Og han ble virkelig elsket - jeg har sett brev tyskere sendte ham, der de skriver i du-form. Det gjør ikke en tysker om ikke han henvender seg til en nærmest guddommmelig skikkelse.