Kjempen: Jahn Otto Johansen, her avbildet i begarevlsen til Lars Andreas Larsen. . Foto: Anders Grønneberg
Kjempen: Jahn Otto Johansen, her avbildet i begarevlsen til Lars Andreas Larsen. . Foto: Anders GrønnebergVis mer

Jahn Otto Johansen

Han var oss andre overlegen, i størrelse, nytelse, livsglede

Jahn Otto Johansen (1934-2018).

Meninger

Ved Jahn Otto Johansens død går det som et stille sus igjennom norsk offentlighet: av savn, av sorg, men også av undring. Hvem var han dypest sett, hva skal vi egentlig takke ham for?

Han var jo alt mulig. Sovjet-kjenner og kremlolog. Kulturdebattant og samtidsanalytiker. Øst- og sentraleuropeer. Jøde og katolsk kristen. Internasjonalist og lokal heimføding. Alt skrev han om, og gjerne om seg selv. Bøker i massevis, ustoppelige artikler, tallrike egenoppslag i Se og Hør. Overflatisk? Jo det også. Men først og fremst dette: Han var journalist – i grenselandet mellom forståsegpå’eren og spørreren, et barometer verd å lytte til om vi vil skjønne vår egen tid.

Og hvilken journalist! Jeg husker Finn Gustavsen, selv en fremragende utøver, si akkurat dette om ham: F o r en journalist! Det var engang Jahn Otto hadde skrevet eller snakket noe om Tyskland – ett av hans mange emner. Det kunne like gjerne vært sagt om noe annet. Han lyttet bestandig – og ytret sin egen versjon av det, hurtig og uten å vente unødig.

Til Dagbladet kom han som redaktør, sideordnet den alt da legendariske Arve Solstad, som ansvarlig for utenriks, kultur og kommentarstoff. Ikke lett å finne plassen der, som skummende kork ved siden av det trøndersk tunge. Han fant den, som en lett Pompeius ved siden av vår egentlige Caesar, men da som nummer to – hva han selv visste. Redaktørrollen ble da også bare et gjestespill.

Som vilkår for å bli redaktør stilte han forresten betingelser om å føre sitt eget språk – riksmålet – samt å lede avisa inn på en mer nyansert Midtøsten-linje. Kommentarene fløt flittig fra kontoret innerst i gangen, svært flittig. Blant annet overprøvde han sin egen kulturredaktør i spørsmålet om en litt glatt, amerikansk TV-serie kunne yte rettferd til et alvorlig emnet som nazismens Holocaust. Legitim folkeopplysning eller beklagelig trivialisering? Jeg må innrømme at han vant, i den forstand at han - og ikke jeg som kulturredaktør - så den historiske betydningen av en presentasjon av stoffet i bredden. Overskuet han den videre horisonten – og jeg bare den «riktige» representasjon, her og nå?

Vurderer vi de lange linjer, står journalisten Jahn Otto først og fremst som talerør for de enorme omkastelsene som fant sted med sovjetsystemets fall og den kalde krigens slutt – den store globale hendelsen i etterkrigstida. Han sto ikke alene. Norsk journalistikk var velsignet med flere som formidlet betydningen av det som egentlig skjedde da kommunismen/stalinismens isfront til sist smeltet. Nils Morten Udgaard, Per Egil Hegge, Dag Halvorsen. Men også Jahn Otto! Da sovjets gammelmannsvelde ga tapt, da Tito døde, da Balkan som andre regioner ble kastet inn i borgerkrigens usikkerhet - da gjaldt det å forstå Polen, Tsjekkoslovakia, DDRs endelikt og Warszawapaktens oppløsning. Å være med på dette var en bedrift som for alltid vil ære journalisten Jahn Otto Johansen. Vi andre kunne nok se fliker. Han – og de - forklarte helheten.

Men han ville så mye mer. Billedkunst og religion, storpolitikk og småting, alt kastet Jahn Otto seg begeistret over. Det gjaldt å leve, leve! Med renessanseglød tok han for seg godene – mat, drikke, mennesker – i en sanselighet som om livet var et kunstverk det for enhver pris gjaldt å holde i gang. Pennen frydet seg ved skildringen av hvittingfisket i Oslofjorden like mye som over omtanken hos den jiddish’e mamma - eller om han (bevare min munn) forsøkte å lodde dybden i den russiske sjel.

Ja, Jahn Otto tok for seg alt. Han var oss andre overlegen, i størrelse, nytelse, livsglede. Men samtidig underlig sårbar. Gjorde han rett? Var boka god? Blikket flakket litt, han så seg om etter andres dom. I dette øynet jeg en styrke, faktisk. Han brydde seg om hva omverden mente. Han sto ikke alene.

Han var jo journalist!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook