DØD: Den kontroversielle Miami-rapperen XXXTentacion (Jahseh Onfroy) ble skutt og drept. Foto: Scanpix
DØD: Den kontroversielle Miami-rapperen XXXTentacion (Jahseh Onfroy) ble skutt og drept. Foto: ScanpixVis mer

Han vil få kultstatus. Enten Jan Bøhler liker det eller ikke

Selv etter sin død er XXXTentacion ekstremt polariserende.

Kommentar

Hvis du lurer på akkurat HVOR kontroversiell og polariserende den nå avdøde Miami-rapperen XXXTentacion egentlig er, er det bare å gå inn på Instagram-kommentarfeltet til nettstedet 730.no. De har lagt ut flere poster etter at tjueåringen ble skutt og drept i natt, under det som politiet har sagt antakelig var et ran. 730 har fått flere tusen likes, men også full kommentarfeltkrangel.

På den ene siden er musikkfansen. De som poster hjerter, RIP-meldinger og gråte-emojier. De som skriver om hvor sjokkerte de er, hvor hjerteskjærende det er at en tjueåring er død, hvor mye musikken hans har betydd for dem.

På den andre siden har du de som går til angrep. Som kjefter på fansen fordi de, med sine hjertemeldinger og kondolanser, tilsynelatende ignorerer at XXXTentacion, som egentlig heter Jahseh Onfroy, er anklaget for avskyelige, nedrige, utilgivelige handlinger. Tjueåringen hadde vært inn og ut av fengsel og anstalter siden han var veldig ung. Det var snakk om stygg vold, våpenbesittelse, narkotika. Da han ble skutt ventet han på å bli ført for retten, anklaget for å ha banket opp, torturert og kidnappet sin gravide kjæreste.

Blant annet.

Det hjelper heller ikke at flere av konsertene hans har blitt avlyst eller avbrutt på grunn av voldelige opptøyer blant fansen. Det var for øvrig en av hans musikkvideoer Oslo-politiker Jan Bøhler, i sine mildt sagt litt gammeldagse angrep på rap i intervjuer med Natt&Dag og Dagsavisen, nevnte som eksempel på rap der «budskapet er at man skal drepe, skyte, sloss og sånn».

Artikkelen fortsetter under annonsen

De siste årene har XXXXTentacion vært selve personifiseringen av debatten om det er mulig å skille liv og kunst, musikk og handling. Om det er mulig å like musikken til en artist, selv om han har utført forferdelige handlinger.

Denne debatten har vært tilstedeværende i samtlige kommentarfelt jeg har vært inne i det siste døgnet.

Men i motsetning til det mange kanskje skulle tro, var det ikke nødvendigvis de agressive sidene av XXXTentacion som fikk fansen til å flokke seg rundt ham. Som sendte førstealbumet «17» helt til toppen av VG-lista høsten 2017, og la andrealbumet «?» øverst på Billboard-lista i mars.

Det var følsomheten. Åpenheten om depresjonen, angsten, selvmordstankene.

De rå og desperate tekstene.

Den særegne blandingen av rap, r&B, indie-rock, nu-metal og emo.

Dette var en ung mann med en forferdelig oppvekst. Han kommer fra et fattig-USA det nesten er umulig å forestille seg i det sosialdemokratiske Norge. «Moren hadde ikke råd til å oppdra meg», sa han i et tidlig YouTube-intervju. Han flyttet fra hjem til hjem, bodde mye hos bestemoren. Allerede som seksåring skal han ha forsøkt å stikke en mann som angrep moren hans med knust glass.

Dette var en ung mann som tilsynelatende ikke klarte å forholde seg til samfunnets normer på noen som helst produktiv måte. Som aldri har fått en nødvendig håndsstrekning. Som begynte å lage musikk da han var innelåst på en ungdomsanstalt, og som la ut musikken via deletjenesten SoundCloud.

Som plutselig ble kjempestor på nettet, i undergrunnen og til slutt i mainstreamen.

Som måtte spille inn andrealbumet mens han var i husarrest med fotlenke. Alt dette skinner igjennom i musikken.

Og som med XXXTentacions personlighet, er det så å si umulig å forholde seg likegyldig til musikken. Som Dagbladets Mathias Rødahl skrev i sin anmeldelse av «17»i fjor høst: «Sliter du med å skille kunsten fra personen, gjør du kanskje best i å boikotte «17», men går i så fall glipp av en sjeldent sår og fascinerende utgivelse - som garantert (og dessverre?) vil oppnå kultstatus».

Det er det ingen tvil om nå.

Uansett om du liker det eller ikke.