Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Hånd i hånd mot politisk krise

Det er oppsiktsvekkende at begge de svenske statsministerkandidatene, i et valgår, har vist så liten respekt for parlamentarismens tyngdelover.

De svenske statsministerkandidatene Fredrik Reinfeldt (til venstre) og Stefan Löfven (til høyre). Foto: JONAS EKSTRÖMERNTB scanpix
De svenske statsministerkandidatene Fredrik Reinfeldt (til venstre) og Stefan Löfven (til høyre). Foto: JONAS EKSTRÖMERNTB scanpix Vis mer
Meninger

2014 vil gå over i historien som et av de mest dramatiske år svensk politikk har opplevd - og over nyttår venter nyvalg. De avgåtte regjeringspartiene er sterkt kritiske til den nye statsministeren Stefan Löfvens opptreden etter valget i september. Han kan med god grunn kritiseres. Den politiske krisen Sverige nå er kastet ut i startet imidlertid ikke med sosialdemokraten Stefan Löfven, men med Moderatenes Fredrik Reinfeldt.

Reinfeldt ble mannen som ledet de borgerlige inn i regjeringskontorene igjen i 2006, etter 12 års ørkenvandring i opposisjon. Han har ledet sitt parti frem til deres to beste valgresultater etter 1920-tallet, og er den lengst sittende borgerlige statsministeren etter unionsoppløsningen. I Moderatenes partihistorie vil han sammen med mellomkrigstidgiganten Arvid Lindman stå igjen som den største. Men det siste av Reinfeldt åtte år som statsminister ble klart det dårligste. De borgerliges valgseier i 2010 var i stor grad hans fortjeneste. I 2014 var regjeringsslitasjen blitt mye større, og en mindre ambisiøs statsminister gnistret ikke som før. Om fallet i oppslutning skyldtes Reinfeldts strategivalg skal være usagt. Men at resultatet ble regjeringens avgang gjorde definitivt det.

Tross Moderatenes fremgang, røk den borgerlige firepartialliansens flertall alt i 2010. De innvandringsfiendtlige Sverigedemokratene kom inn og havnet på vippen. Reinfeldt gjorde den gang en vurdering i samsvar med parlamentarismens tyngdelover da han fortsatte. Regjeringen hadde mistet sitt flertall, men var likevel fortsatt det klart mest styringsdyktige alternativet. Det viste seg da også at regjeringen med skiftende støtte og uten kriser kunne styre Sverige gjennom fire nye år.

Ved inngangen til 2014 sto det imidlertid klart at forsøket på å fryse ut og ignorere vekk Sverigedemokratene hadde virket mot sin hensikt. Partiet hadde i stedet vokst til å bli landets tredje største. Reinfeldts reaksjon var å innskjerpe ignoreringsstrategien, ved å slå fast at han etter valget ville holde Sverigedemokratene utenom alle regnestykker. De fire alliansepartiene ville gi fra makten dersom utfordreralternativet til Sosialdemokratene, Miljøpartiet og Venstrepartiet samlet fikk større oppslutning. I 1997 utfordret Thorbjørn Jagland og Ap i Norge parlamentarismens grunnprinsipper ved å stille krav om 36.9 prosent oppslutning for å fortsette. Selv om Reinfeldt behendig unngikk å nevne noe prosenttall, utfordret han med sin strategi de samme grunnprinsippene. Utfallet ble, for Reinfeldt som for Jagland, at regjeringen gikk av i en situasjon hvor mandatfordelingen etter valget ikke gjorde det nødvendig. At ikke noe annet alternativ hadde nødvendig støtte i parlamentet til å gi landet en handlekraftig regjering var ganske klart i tilfellet Jagland - og åpenbart i tilfellet Reinfeldt.

Det fulgte et paradoksalt regjeringsskifte. Reinfeldt gikk fordi hans fire alliansepartier hadde fått mindre oppslutning enn de tre rød-grønne opposisjonspartiene. Löfven kom med en topartiregjering som hadde fått mindre oppslutning enn de fire alliansepartiene. Regjeringen til Folkepartiets Ola Ullsten i 1978 er den eneste i etterkrigstiden som har hatt mindre støtte i Riksdagen enn Löfvens. Ullsten hadde i det minste et borgerlig flertall å lene seg på, men holdt likevel bare ett år.

Löfven kom med en mindretallsregjering som alt ved sin tiltreden utfordret parlamentarismens tyngdelover, men oppførte seg som om den var en flertallsregjering. Problem med å få vedtatt et statsbudsjett var åpenbart når alle de fire avgåtte regjeringspartiene avviste å støtte Löfven, samtidig som han selv avviste en hver befatning med Sverigedemokratene. Löfvens sjanse var i den situasjonen å legge frem et budsjettforslag med så store innrømmelser til ett eller flere borgerlige partier at de vanskelig kunne stemme mot det. Det gjorde han ikke noe seriøst forsøk på.

Parlamentariske kriser oppstår lett hvis sentrale aktører ikke tar alle mandater og partier i parlamentet på alvor. En slik krise ble et faktum da Sverigedemokratene onsdag stemte mot regjeringens budsjettforslag. Det er lett å forstå at Löfven var skuffet over avstemningsresultatet, men ikke at han virket overrasket. Uansett hva man mener om Sverigedemokratene og deres innvandringspolitikk, så er Sverigedemokratene et riksdagsparti med innvandringspolitikk som kampsak. De stemte logisk nok mot et budsjett som, sett fra deres ståsted, ville gå i feil retning. To alternativer står igjen hva angår Löfvens handlemåte: Enten ble han statsminister for å gå av - eller så viste han en merkelig mangel på forståelse for parlamentarismens tyngdelover.

At de avgåtte regjeringspartiene bar et stort medansvar hadde Löfven samtidig helt rett i. Sverige kunne unngått krisen uten å gi Sverigedemokratene innflytelse, hvis de borgerlige etter å ha gått av hadde vært villig til å samarbeide med sosialdemokratene. Det var de slett ikke. Dermed sto man der med en krise begge parter hadde bidratt til - og som alle forsøkte å gi hverandre skylden for.

Löfvens siste trekk var altså å skrive ut nyvalg. Det kan man argumentere for at var i samsvar med en parlamentarisk situasjon hvor kombinasjonen av partienes krav og Riksdagens sammensetning ikke kan gi Sverige noen handlekraftig regjering. Men uansett er det et skyhøyt spill i en svært uoversiktlig situasjon. Sosialdemokratene har en stadig mer omstridt partileder, Sverigedemokratene har en sykemeldt partileder og Moderatene har ingen partileder. Sosialdemokratene har som vanlig en sterkere valgkampmaskin enn alle konkurrentene, men mot normalt nå et mindre troverdig regjeringsalternativ enn de borgerlige. Luften kan gå ut av ballongen for Sverigedemokratene nå, men mer sannsynlig er det kanskje at parlamentarisk krise utløst av strid om innvandringspolitikken gir dem ytterligere vind i seilene. Feministisk initiativ får en ny sjanse til å komme over sperregrensen, mens de minste partiene i Riksdagen får en ny risiko for å falle under den.

Det gjenstår å se om nyvalget i mars vil frata Sverigedemokratene vippeposisjonen mellom blokkene - og hvilken blokk som i så fall klarer å vinne flertall. I mellomtiden befinner svensk politikk seg i en uavklart krisesituasjon. Det har både Fredrik Reinfeldt og Stefan Löfven sterkt bidratt til gjennom å ignorere ikke bare partiet Sverigedemokratene, men også parlamentarismens tyngdelover.