VANSKELIG: Hvis president Trump's USA krever store endringer i kinesisk industripolitikk, vil det trolig være umulig for Kinas leder Xi Jinping å komme USA i møte, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
VANSKELIG: Hvis president Trump's USA krever store endringer i kinesisk industripolitikk, vil det trolig være umulig for Kinas leder Xi Jinping å komme USA i møte, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Debatt: USA og Kina

Handelskrigen er langt fra over

Til tross for et pusterom, er handelskrigen mellom Kina og USA langt fra over. Sikkerhetspolitiske hensyn vil i økende grad trumfe økonomiske hensyn, og stormaktenes kamp om innflytelse vil utkjempes med økonomiske maktmidler.

Meninger

Mange puster lettet ut etter at USAs president Donald Trump og Kinas leder Xi Jinping lørdag kunngjorde en 90 dagers våpenhvile i handelskrigen. Markeder verden over reagerte positivt etter møtet mellom de to statslederne under G20-toppmøtet i Argentina, og både oljepris og aksjekurser steg.

Henrik Stålhane Hiim.
Henrik Stålhane Hiim. Vis mer

Men handelskrigen mellom USA og Kina er langt fra over. De største stridsspørsmålene gjenstår, og dersom forhandlinger ikke lykkes, vil trolig USA trappe opp konflikten. Den økende rivaliseringen mellom stormaktene, og stadig sterkere koblinger mellom sikkerhetspolitiske spørsmål og økonomi, vil også bidra til at handelskrigen kan bli vanskelig å løse.

Selv om uttalelsene fra Kina og USA er litt ulike, ser avtalen ut til å ha gitt enkelte konkrete resultater. Fra USAs side er den viktigste innrømmelsen å utsette innføringen av enda høyere tollsatser på kinesiske varer. Kina skal på sin side ha sagt seg villig til å kjøpe flere amerikanske varer. I tillegg har Kina gått med på å innføre tiltak for å stanse eksporten av det narkotiske stoffet Fentanyl, som krever mange liv i USA.

Avtalen berører imidlertid ikke de viktigste og vanskeligste stridsspørsmålene. Trump har lagt vekt på USAs handelsunderskudd med Kina, men flere av hans rådgivere er langt mer opptatt av tvungen overføring av teknologi, påstått kinesisk teknologi-tyveri, kinesisk industripolitikk og subsidier, samt handelshindringer. Selv om partene nå får et pusterom, vil det bli svært krevende å komme til enighet.

Kina har lenge sendt signaler om at de ønsker å avslutte handelskrigen, men har oppfattet USAs krav som både uklare og altfor vidtgående. Hvis USA krever store endringer i kinesisk industripolitikk, vil det trolig være umulig for Kina å komme USA i møte.

Kinas leder Xi Jinping har tegnet et bilde av seg selv som en sterk mann, og kan ikke framstå som om han gir etter for amerikansk press. Under Xi har de økonomiske reformene i Kina også langt på vei stoppet opp, og partistaten har tatt mer kontroll over økonomien. Det er tvilsomt om Xi ønsker å gjennomføre store reformer for å blidgjøre USA.

Den stadig sterkere rivaliseringen mellom Kina og USA danner et viktig bakteppe for handelskrigen, og vil gjøre det mer komplisert å nå fram til en forhandlingsløsning.

I sin nye sikkerhetsstrategi utpeker USA Kina som en rival, og omtaler landet som «revisjonistisk». USA sier videre at rivalisering med stormakter – og ikke terror – utgjør den største sikkerhetstrusselen landet står overfor. Selv om Russland også nevnes, er det liten tvil om at det er Kina amerikanske ledere anser som sin hovedmotstander. Strategien innebærer et fundamentalt skifte i USAs Kina-politikk, og bidrar til at forholdet mellom de to landene nå er på sitt mest anstrengte på flere tiår.

Som et ledd i den nye politikken har USA satt i gang en rekke andre tiltak for å øke presset mot Kina. Selv om samarbeidet fortsatt er i en tidlig fase, har USA blant annet gått inn for å styrke de sikkerhetspolitiske båndene til, og mellom, Japan, Australia og India gjennom det såkalte «Quad»-samarbeidet. USA flytter også militære ressurser til Asia, og styrker sitt nærvær i Sør-Kina-havet.

Amerikanske ledere har videre koblet sikkerhetspolitikk og økonomi tettere sammen. I forkant av G20-møtet antydet visepresident Mike Pence at Kina ikke bare må komme med økonomiske innrømmelser for å få i stand en avtale med USA, men også endre sin politikk i Sør-Kina-havet, og stanse påståtte påvirkningskampanjer i vestlige land. Pence kom med en rekke sterke beskyldninger mot Kina, og sa at det var opptil Kina å unngå en ny Kald Krig.

I Kina er det mange som derfor ser handelskrigen som et ledd i en bredere amerikansk oppdemmingspolitikk, der USA i realiteten prøver å holde Kina nede. Selv om denne oppfatningen er overdrevet, er det forståelig at kinesiske ledere ser handelskrigen som et ledd i en større amerikansk strategi.

Hvorvidt USA og Kina vil være i stand til å finne en avtale vil i all hovedsak avgjøres i USA. Det ser fortsatt ut til å være betydelige skiller internt i Trump-regjeringen, og dersom mer moderate stemmer vinner fram, er det mulig landene kan finne et kompromiss. Dersom haukene derimot vinner fram, vil den trolig vedvare.

Selv om handelskrigen skulle få en løsning i denne omgang, vil de økonomiske gnisningene mellom USA og Kina etter alt å dømme likevel fortsette. Det er lite sannsynlig at alle stridsspørsmålene – som dypest sett handler om amerikansk misnøye med Kinas økonomiske modell – lar seg løse.

I tillegg til handelskrigen er dessuten flere amerikanske tiltak på trappene, som for eksempel sikkerhetsdrevne begrensninger på Kinas adgang til å investere i USA. Den økte mistroen til Kina er på ingen måte bare et Trump-fenomen: Selv om Trump går veldig langt i å skape fiendebilder, er det støtte for en tøffere linje overfor Kina både blant demokrater og i store deler av det amerikanske næringslivet.

Det er ingen grunn til å tro at den bredere rivaliseringen mellom Kina og USA vil avta. Kina er en stormakt i vekst, mens USA er en stormakt i relativ tilbakegang. Uroen i USA over Kinas økende internasjonale makt er sterk. Kinas ledere er på sin side urolige for at USA skal forsøke å holde landet tilbake. Kampen om innflytelse mellom de to stormaktene er i ferd med å tilta på en rekke arenaer.

I årene framover vil derfor trolig en rekke økonomiske spørsmål, som investeringer og handel, påvirkes stadig sterkere av rivaliseringen mellom de to stormaktene. Sikkerhetspolitiske hensyn vil i økende grad trumfe økonomiske hensyn, og stormaktenes kamp om innflytelse vil utkjempes med økonomiske maktmidler.