RELIGION OG ARBEIDSLIV: Hvis man har noen spesielle behov pga. religiøs eller annen overbevisning, så er det viktig at man selv tar hovedansvaret for at det ikke går ut over ens kolleger og arbeidsgiver, skriver artikkelforfatter. Foto: Gutesa / Shutterstock / NTB scanpix
RELIGION OG ARBEIDSLIV: Hvis man har noen spesielle behov pga. religiøs eller annen overbevisning, så er det viktig at man selv tar hovedansvaret for at det ikke går ut over ens kolleger og arbeidsgiver, skriver artikkelforfatter. Foto: Gutesa / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Håndhilsing:

Håndhilsing og andre kulturkollisjoner i arbeidslivet

Hvis man er så redd for at nærvær av kvinner skaper fristelser, så må man jobbe med seg selv. Det er ikke kvinnene som skal ta byrden ved å holde seg vekk. Et håndtrykk er ikke en seksuell handling.

Meninger

I Dagsavisen 7. august, leser vi overskriften «Håndhilser ikke på kvinner – mister jobben». Vi møter «Josef» som har jobbet på Ekeberg barneskole, og før han begynte var ærlig om at han hadde sine religiøst begrunnede årsaker for å ikke håndhilse, å ikke jobbe fredag på grunn av fredagsbønnen og etter hvert ble det også en sak hvor han ikke ville bære mat med leverpostei til barna på AKS.

De to sistnevnte sakene fant skolen en løsning på, men at han nektet å håndhilse på kvinnelige kollegaer var ikke aktuelt å akseptere, ifølge daværende rektor Bente Alfheim.

Man kan lett se for seg at det vil være utfordrende med en ansatt på en skole som nekter å håndhilse på noen av sine kollegaer og mødrene til barna som går der, selv om man kan argumentere med at det finnes andre, og likeverdige måter å vise høflighet på, som å holde hånden på brystet og bukke.

Imidlertid er begrunnelsen til denne læreren for at han ikke håndhilser, problematisk i seg selv. Han sier det er for «å skape færre fristelser». Det er et syn på kjønn og seksualitet som kolliderer med å være en trygg voksenperson.

Hvis man er så redd for at nærvær av kvinner skaper fristelser, så må man jobbe med seg selv. Det er ikke kvinnene som skal ta byrden ved å holde seg vekk. Et håndtrykk er ikke en seksuell handling, og det skal godt gjøres å finne belegg fra islamske kilder på nettopp det. Det finnes beretninger (hadith) som forteller at Profeten Mohammad selv i noen tilfeller håndhilste på kvinner og også tilbød en kvinne skyss (søsteren til hans kone) ved å sitte bak på kamelen hans.

I noen muslimske samfunn og miljøer er det ikke er tradisjon for å håndhilse på motsatt kjønn, men til og med svært konservative muslimske lærde åpner i fatwa-litteraturen for at man kan håndhilse på motsatt kjønn der situasjonen krever det og det vil oppfattes som uhøflig og krenkende hvis man avslår en utstrakt hånd. Islamske normer er alltid en del av en kontekst, og det er veldig sjelden helt svart-hvitt.

Et prinsipp i islam er at religionen ikke er ment for å gjøre det vanskelig for folk, og et annet prinsipp er viktigheten av å livnære seg selv på ærlig vis. Dette bør også tas med i beregningen av dem som konsekvent avstår fra å håndhilse.

For et likestilt og sekulært arbeidsliv er absolutt i alles interesser, også minoriteters. Slik vil man stille sterkest mulig på tvers av kulturell og religiøs bakgrunn, og ha en arbeidsplass som flest mulig vil kunne trives og føle seg ivaretatt. Hvis man har noen spesielle behov pga. religiøs eller annen overbevisning, så er det viktig at man selv tar hovedansvaret for at det ikke går ut over ens kolleger og arbeidsgiver.

Smidighet, åpenhet og inkludering, spesielt med tanke på om arbeidstaker ønsker å praktisere en del av sin religion i pauser eller på andre måter som ikke går ut over selve arbeidsoppgavene og ens kolleger, er flott og i tråd med religionsfriheten.

Men selv om vi bør respektere den personlige religiøsiteten, skal religiøsitet aldri tvinge andre til å gi avkall på deres verdier og prinsipper. Det er her uretten oppstår. Hvis man ønsker å følge strenge leveregler som kolliderer med oppfattelsen av normal folkeskikk og likestilling, så er det en selv som må tilpasse det til ens liv og muligheter til å livnære seg.

Det er ikke diskriminering at alle ansatte må følge de samme prinsippene. Det er viktig at saker som dette ikke skremmer arbeidsgivere fra å satse på religiøse minoriteter som arbeidstakere, for faktum er at det er en enorm variasjon blant religiøse hvordan de tolker og praktiserer sin tro, og de aller, aller fleste har et privat forhold til sin religion, og ønsker ikke noen religiøst begrunnet spesialtilpasning til å utføre sine arbeidsoppgaver.