FAKTABASERT: Ikke én gang har pelsbransjens representanter kunne påpeke feil i NOAHs materiale, skriver Martinsen.
FAKTABASERT: Ikke én gang har pelsbransjens representanter kunne påpeke feil i NOAHs materiale, skriver Martinsen.Vis mer

Handler ikke om pelsbøndene

NOAH er også utålmodige i pelsdyrsaken - men vi er det på vegne av dyrene.

Meninger

Minkoppdretter Mari Indergård bruker i Dagbladet 2. september det argumentet man ofte tyr til når man ikke lenger er komfortabel med å diskutere en sak: Man angriper motstanderne.

Mye av det Indergård skriver er etter vårt syn ikke bare feil, men ulovlig injurierende. Dyrevernsorganisasjonene «sprer usannheter og støtter opp om ren sjikanering og trusler», skriver Indergård. Dette er grove påstander, uten et fnugg av dokumentasjon. NOAHs informasjon er bygget på dokumenterbar kunnskap om dyrs behov og faktiske forhold for dyrene. Det er ikke greit å slenge rundt seg med begrepet «usannhet» når man ikke på ett eneste punkt går i debatt på sak.

Beskyldningen om at man støtter sjikane og trusler er enda mer alvorlig. Dette er beskyldning om lovbrudd - og i seg selv straffbart. NOAH har en tydelig profil i vår deltagelse i samfunnsdebatten: Vi ønsker å diskutere sak, ikke person. Vi sier stadig at det ikke handler om hvorvidt hver enkelt pelsfarmer føler at han «steller godt» med dyrene, men om hva vi som samfunn tillater av behandling av dyr: Vil vi at rev og mink - med vår felles godkjennelse og tilskudd fra våre skattepenger - skal sitte i 1 m² nettingbur for å ende opp som et unødig luksusprodukt? Man vil ikke finne én uttalelse fra NOAH som er av en slik karakter som Indergård nevner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så hvorfor påstår hun dette? Bakgrunnen kan være at Indergård har fått ubehagelige meldinger privat via sosiale medier. Dette er i så fall beklagelig og uakseptabelt, og hun er ikke den eneste: NOAH opplever det samme fra de som ikke liker vårt arbeid for dyrs rettigheter. Vi velger å overse dette, og tenker at de som uttaler seg slik eksponerer seg selv mer enn de gjør andre sårbare. Og vi bruker ikke denne type hendelser som argumenter i for eksempel pelsdyrdebatten.

Når Indergård velger å feilaktig anklage dyrevernorganisasjoner, kan man lure på om hun har utvidet begrepet «sjikane». Det er ikke «trakassering» av pelsbønder å påpeke at et dyr i bur har et dårlig liv. Det er ikke «sjikane» av den som dreper reven, når man forteller at rever som drepes med strømelektroder i endetarm og munn risikerer en smertefull død. Man kan ikke av hensyn til pelsfarmernes selvfølelse, unngå å diskutere om det er etisk akseptabelt å frarøve dyr nesten alt som er av stor verdi for dem, fordi noen ønsker å tjene penger på deres skinn.

Indergård går lite inn på dyrenes behov og det problematiske ved å holde rev og mink i bur. «Enhver som jobber med dyr vil det beste for dyrene» sier hun isteden. Setningen ligner på det en av mine lærere på Veterinærhøgskolen uttalte som svar på hans eget retoriske spørsmål om hvordan vi som veterinærer skulle møte kritikk om dårlig behandling av dyr i næringene. Svaret ga klart signal; Slik kritikk skulle avfeies, vi som veterinærer skulle stå på næringens side og vi skulle hevde som et mantra at alt var «til dyrenes beste». Men nye generasjoner av veterinærer vet bedre.

Veterinærforeningen har nå anbefalt avvikling av pelsdyrhold, fem politiske partier har det i programmet, den norske motebransje tar avstand fra pels, over 60 prosent av opinionen ønsker et forbud og tusenvis av mennesker stiller i NOAHs fakkeltog mot pels årlig.

Indergård har ikke lenger «tålmodighet» med at folk ytrer seg mot pels, men det vil vi fortsette å gjøre. Vi er mange som er svært utålmodige - men vi er det på vegne av dyrene. Nei, vi «blir aldri fornøyde». Aldri så lenge dyr må sitte i trange nettingbur for å tilfredsstille innbilte menneskelige behov. Det er ikke for å være vanskelige vi ikke aksepterer denne lidelsen for dyrene. Det er fordi lidelsene er uakseptable - og høyst reelle: Rev og mink har behov for bevegelse, naturlig adferd, rikt miljø og tilfredsstillelse av sosiale behov. At «alle hodene stikker frem» for å få mat, endrer ikke på dette. Kunnskapen om at dyr trenger mer enn mat og vann burde nå være basis for vår politikk på dette området.

Indergård avslutter med å beskrive det som «en glede og en gave» å være i pelsfarmen blant dyrene i burene. Men for å gjenta NOAHs hovedpoeng i pelsdyrdebatten: Dette handler ikke om at pelsbønder prøver å «stelle med dyrene» innenfor rammeverket av bur og business.

Dette handler ikke om pelsbøndene. Det handler om dyrene. Og om oss alle. Vil vi være bekjent av at vi fortsatt ikke har klart å sette en stopp for behandling av dyr som per idag er ulovlig i mange av de landene vi sammenligner oss med?

Vil vi ta dyrenes opplevelse av et liv i trange nettingbur på alvor?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook