FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN

Handler mandagens valg om ingenting?

Hadde man trodd på det man hører, ender man fort med å tro at mandagens valg handler om ingenting

Meninger

I år stemte jeg en av de aller første dagene det gikk an å forhåndsstemme. På den måten, tenkte jeg, hadde jeg gjort mitt og var fri til å pusle med mitt resten av måneden. For første gang siden jeg fikk stemmerett har jeg ikke fulgt valgsendingene og partilederutspørringene med pliktoppfyllende høflighet. Jeg har ikke snakket med en eneste vennlig utsendt fra noe politisk parti (bortsett fra, og jeg innrømmer at det var barnslig av meg, at jeg ble stående lenge med en nokså ung mann fra FrP – ut fra en tanke om at hvis han brukte lang tid på å prøve å overbevise meg, så fikk han ikke brukt tiden sin på en som var mer mottakelig). Selv har jeg knapt forsøkt å overbevise et eneste menneske om at de burde stemme det samme som meg.

Jeg har, kort sagt, tenkt at noen skulle dele ut roser, sukkertøy og ballonger. Andre skulle diskutere ulikhet, utjevning, integrering og eierskapet til naturressursene, for ikke å snakke om arbeidsliv og miljø. Selv tenkte jeg å løpe uforstyrret med bikkja i skogen, følge ungene på fotballtrening og jobbe overtid, for så å feire regjeringsskiftet med å bake en kake på mandag. I så måte kan man utvilsomt si det er som fortjent, hvis det nå viser seg at det ikke blir noe av den kakefesten. At det tvert imot er som fortjent, når man har vært hovmodig nok til å ta seieren på forskudd, og i tillegg tenkt at man skulle være gratispassasjer på ferden. Til mitt forsvar må det sies at det ordskiftet man blir bedt om å ta stilling til, ikke akkurat gir deg følelsen av å gå glipp av noe grunnleggende viktig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har jeg for eksempel lest om Sylvi Listhaug, oppad stolper og nedad vegger, en måned til ende. Men jeg vet fortsatt fint lite om de ulike partienes plan for integrering. Så vidt jeg kan forstå er det relativt liten forskjell på de aller fleste partiene når det gjelder regler, kvoter og tanker om en streng innvandringspolitikk. Men siden det jo finnes en del innvandrere, med ulik bakgrunn og svært forskjellige forutsetninger, skulle jeg veldig gjerne ha visst langt mer om hva de ulike partiene tenker om dem som allerede er her:

Om bosettingsmønster, sysselsetting og sosial mobilitet. Om man må tenke annerledes rundt integrering av kvinner enn om menn. Om utvikling av språkferdigheter, fattigdom og felles arenaer som idrett, kulturtilbud og møteplasser.

Hvilken rolle kan og bør politikken ha i disse spørsmålene – som åpenbart gjør en rekke nordmenn utrygge på utviklingen, bidrar til at mennesker med innvandrerbakgrunn og norsk statsborgerskap omtaler seg selv som ”utlendinger” og gir barna deres en mistanke om at de blir ansett som annenrangs nordmenn.

Jeg har også lest mye om Jonas Gahr Støres penger, brygge og fondsforvaltere. Det underlige er at det ikke er sånne som meg, som er tilbøyelige til å mene at det får være grenser for hvor mye velstand folk skal kunne arve, som syns det er en uting at Arbeiderpartiets leder er rikere enn noen jeg kjenner. Men siden vi nå en gang har bestemt at det er lov å være rik, og mulig å arve så mye, og mannen verken er korrupt, kriminell eller kan mistenkes for å ha påtatt seg dette vervet for å bli enda rikere, er jeg i grunnen langt mer opptatt av hva slags Norge han vil jobbe for.

Hvordan ser Arbeiderpartiet for seg velferdsstaten i årene framover? Er Støre enig i at vi ikke har råd til de velferdsordningene vi har bygget opp, og i så fall: Skal alle få mindre eller noen grupper skjermes, mens andre må regne med å måtte betale mer? Skiller han mellom kommersielle og private, men ikke-kommersielle aktører i velferdssektoren? Og hvordan skal han styrke den norske modellen, i en tid hvor EØS-innvandringen skaper store problemer i en rekke bransjer og organisasjonsgraden synker blant arbeidstakere? Sånne spørsmål skulle jeg gjerne ha fått mye klarere svar på i løpet av valgkampen. Men det er klart, da må noen – fortrinnsvis journalister – stille spørsmål om noe annet enn hans personlige formue og bry seg om viktigere ting enn at han har en snirklete syntaks.

Etter å ha fulgt valgkampen slik folk som ikke anser seg selv som politiske nerder gjør, så lurer jeg på om politikerne selv syns de har fått sagt det de har å si. Sitter de og brenner inne med politikk de aldri får snakket om – eller er de fornøyd med å snakke minst mulig om hva de faktisk vil forandre? I så måte er det påfallende at Erna Solberg kan bli gjenvalgt ved å sitte helt stille, mene minst mulig og drive valgkamp på å si at alle har det så bra at det gjelder å ikke ta noen grep. Som statsminister har den største bragden hennes vært invitere Listhaug, Sandberg og Amundsen ved Kongens bord og la dem grise med maten, slik de er vant til fra barnebordet, uten å ta ansvar for oppførselen deres. Som framtidig statsminister vet vi i grunnen ingenting annet enn at hun har tenkt å være statsminister.

Man skulle kanskje tro det skulle mer til for å bli tildelt landets fremste tillitsverv. Men det er for så vidt en logikk i at den som sier minst, vinner mest i en valgkamp knapt har gitt et fornuftig svar på noe sentralt politisk spørsmål.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook