Handlingslammet Guillou

Guillous avslutning på denne imponerende dekalogen er skuffende tam, men ishockey-fans vil fryde seg.

KUNNSKAPSRIK: Det er ikke til å komme forbi at dekalogen er et formidabelt verk, der ringreven Guillou viser en imponerende innsikt i forrige århundrets viderverdigheter. Foto: Agnete Brun
KUNNSKAPSRIK: Det er ikke til å komme forbi at dekalogen er et formidabelt verk, der ringreven Guillou viser en imponerende innsikt i forrige århundrets viderverdigheter. Foto: Agnete Brun Vis mer
Publisert

«Slutten på historien - det store århundret»

Jan Guillou

Roman

Forlag: Vigmostad Bjørke
Oversetter: Bodil Engen
Utgivelsesår: 2020

«Slet som et dyr for å holde meg våken.»
Se alle anmeldelser

«’Når den store krigen mot terror, eller hva den kommer til å hete, først bryter ut er 1900-tallet definitivt forbi. Da går vi inn i en ny epoke.’ ’Og når blir det, kanskje i morgen?’ ironiserte Eric litt fraværende mens han studerte vinkartet.»

Datoen er 10. september 2001. Vi vet alle hva som skjedde dagen etter. Dette er den elegante og brutale epilogen på Jan Guillous imponerende tibindsverk om det forrige århundre, som er blitt kalt det styggeste og blodigste i menneskehetens historie.

Mannen som studerer vinkartet er raddisen og kjendisadvokaten Eric Letang. Han er hovedperson i «Slutten på historien», og Jan Gullious alter ego i avslutningen på fortellingen om de norske brødrene Lauritzen og deres etterkommere.

Styrtrike aristokrater

Dekalogen starter i 1880-åra med «Brobyggerne» (2011). Da befinner vi oss på et lite fiskevær på Osterøy utenfor Bergen, der vi møter de tre farløse småbrødrene Lauritz, Oscar og Sverre Lauritzen. De er uvanlig begavete, og sendes til Dresden for få verdens beste ingeniørutdannelse. Planen er at de skal bistå i et umulig prosjekt: å bygge Bergensbanen. De stiger eventyrlig raskt gradene og to av dem ble på mirakuløst vis styrtrike aristokrater.

Gjennom serien skal brødrene og deres etterhvert mange etterkommere på Forrest Gump-aktig vis småpludre med keisere og statsmenn, bli ruinert og igjen styrtrike, være motstandsfolk og stornazister, idealister og kapitalister, flyktninger og kolonialister. Etterkommerne blir både franskmenn, tyskere og amerikanere, og ender som en av Sveriges rikeste og mest kjente familier. Guillou har aldri vært smålåten.

Denne siste boka starter i 1991, med de dagbokaktige nedtegnelsene til Harald Lauritzen. Han er eldste sønn av Lauritz, og har siden krigen bodd i Argentina under navnet Haraldo Valdelibre. Harald var SS Obersturmbannführer, og har nå vendt hjem til Stockholm etter femti år i eksil. Han gjør seg sine tanker om byen som nå har en faretruende høy «negertetthet», og hvorvidt den rasistiske morderen kalt Lasermannen, har en solid nok organisasjon bak seg.

Tilgir nazisten

Tross en pirrende start, er plottet i boka nesten litt fjollete. Den forhatte onkel Harald har et ess i ermet. Noen gullkantede papirer som beviser at brødrene Lauritzen engang kjøpte opp store områder i sentrum av Berlin og Dresden. Eiendommer som ble konfiskert etter krigen, men som nå er verd milliarder.

Den gamle krigsforbryteren vil alliere seg med slekta for å kreve kompensasjon av den tyske stat. Eric tar saken, og hele slekta tilgir glatt den gamle nazisten. Når de skjønner at her er det penger å hente. Og der har vi den dystre tematikken i «Slutten på historien»: Kapitalismen som tar rotta på sosialdemokratiet Sverige.

Onkel Harald, som forresten ikke er det SS-udyr han mistenkes for å være, ser ut som en parodi på en gammel nazist i sin hvite dress og med lorgnett. Parodier er nesten samtlige her, eksempelvis også Erics skrekkelige mor Helene, erkekonservativ, løgnaktig og snobbete. Eric selv er raddisen som nå er mest opptatt av gode viner og lekre matretter. En forhatt kjendisadvokat, beryktet for å hjelpe seksualforbrytere og slippe straff.

Guillous politiske selvbiografi

Her får Guilliou inn velrettede spark mot justismordene som ble begått på 90-tallet, tilsvarende Bjugn-saken her i Norge. Etterhvert framstår boka mer som Guillious politiske selvbiografi, fylt av lange samtaler mellom Eric og hans vakre kone Katharina. Hun er bistandsminister i den sosialdemokratiske regjeringen, og Gulliou viser hvordan høyrekrefter, individualisme og privatisme presser seg fram i partiet. Her er blant annet svært lite smigrende portretter av Mona Sahlin og Gøran Persson.

Tross åpenbare litterære svakheter, er det ikke til å komme forbi at dekalogen er et formidabelt verk, der ringreven Gulliou viser en imponerende innsikt i forrige århundrets viderverdigheter.

Like imponerende er Bodil Engen, som har oversatt disse mange tusen sidene. Språket glir lett og fint, med kjappe dialoger og presise karaktertegninger. Gulliou er en proff forfatter. Det er derfor ubegripelig at han kan skrive en roman så helt uten handlingskraft.

Ishockey

Med det forbehold at dette muligens er langt mer spennende for svensker, med de mange interne henvisningene som glipper i hvert fall for meg.

Ja – og for ishockeyentusiaster selvsagt. Eric og Katharinas to sønner er profesjonelle ishockeyspillere, og det er godt mulig mange lesere vil synes de voluminøse utlegningene om Djurgården og overbetalt amerikansk ishockey er riktig så underholdende. Selv slet jeg som et dyr for på holde meg våken.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer