LAMMET: Konsekvensen av at vi ikke har forskningsbasert kunnskap om partnerdrap i Norge er at vi blir handlingslammet, skriver Vibeke Ottesen, som i flere år har forsøkt å få ut materiale til sin regjeringsbestilte forskningsstudie.
Foto: Jørn H.Moen, Dagbladet
LAMMET: Konsekvensen av at vi ikke har forskningsbasert kunnskap om partnerdrap i Norge er at vi blir handlingslammet, skriver Vibeke Ottesen, som i flere år har forsøkt å få ut materiale til sin regjeringsbestilte forskningsstudie. Foto: Jørn H.Moen, DagbladetVis mer

Handlingslammet

Drapsmenn får selv bestemme om samfunnet skal få kunnskap om partnerdrap. Kronikk.

«Hva er det som er så kontroversielt med din studie?» spør journalisten meg. Det antatte partnerdrapet i Orkdal i juni har utløst nok en runde med spørsmål om hvorfor min planlagte kartlegging av risikofaktorer for partnerdrap i Norge ble stoppet av personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus.

Mitt svar på journalistens spørsmål er at det ikke er noe ved studien som er kontroversielt. Tvert i mot så følger den etablerte standarder for denne typen studie. De andre instansene som har vurdert studien har enten godkjent studien, eller ikke hatt innvendinger mot den. Det er ombudet sitt krav om at det må innhentes samtykke fra gjerningspersoner for å kunne bruke deres personopplysninger som for eksempel alder, kjønn og tidligere domfellelse i studien som er kontroversielt.

I flere tiår har det vært en standard i forskning på risikofaktorer for drap at forskere ikke innhenter samtykke fra gjerningspersoner til å benytte personopplysninger om dem. Denne standarden sikrer at den kunnskapen som utledes fra forskningen gjenspeiler de faktiske forholdene ved drap i populasjonen og at man ikke «mister» de drapssakene hvor gjerningspersonen ikke vil gi sitt samtykke til forskning. Dette gjør det trygt for politikere, politiet og hjelpeapparatet å utforme forebyggende tiltak på grunnlag av forskningen.

I Norge regulerer personopplysningsloven bruken av opplysninger om enkeltpersoner. I utgangspunktet krever loven at personopplysninger bare kan brukes dersom den det gjelder gir sitt samtykke til bruk. Det er imidlertid slik at loven åpner for bruk av personopplysninger uten samtykke dersom bruken er nødvendig for å utføre en oppgave av allmenn interesse, behandlingen er nødvendig for statistiske og vitenskapelige formål og samfunnets interesse i at arbeidet finner sted klart overstiger ulempene det kan medføre for den enkelte.

Drap er den mest alvorlige formen for kriminalitet som finnes. Partnerdrap rammer ikke bare de kvinner og menn som blir drept hvert år. Barn blir også drept eller etterlatt ved slike drap. Barna blir ikke bare etterlatt ved at en, eller begge, foreldre dør i drapet. De mister også den av forelderen som begår drapet, i det denne blir en drapsmann eller -kvinne. Det er også flere andre pårørende som blir etterlatt, som foreldre, søsken og venner.

Vibeke Ottesen
Vibeke Ottesen Vis mer

Det er klart at i anledning å forebygge partnerdrap så er det i samfunnets interesse at en vitenskapelig kartlegging av hvilke grupper og omstendigheter som har en risiko for slike drap inkluderer samtlige aktuelle individ og omstendigheter. Men hva med ulempen det medfører gjerningspersonene?

Studien skal hente personopplysninger ut fra dommer. I Norge er dommer offentlig tilgjengelige, og de vil bli avidentifisert for bruk i studien i det navn, personnummer og adresser slettes fra dommene. Studien vil dermed kunne innhente opplysninger uten å identifisere gjerningspersonen.

For å be om samtykke vil hver enkelt gjerningsperson måtte identifiseres med navn, personnummer og bostedsadresse. Kravet i personopplysningsloven om samtykke fra dem opplysningene gjelder, er ment som et vern av individet. Det kan imidlertid tenkes at det vil oppleves som en større krenkelse av personvernet å bli identifisert som en som har begått et partnerdrap, enn at studien uten samtykke systematiserer avidentifiserte opplysninger som allerede er tilgjengelig og kjent for allmennheten.

Et krav om samtykke ved bruk av personopplysninger i forskning er ikke tilpasset det forholdet at den som søker om samtykke rår over bruken av opplysninger som omhandler andres risiko for å bli ofre for drap. Det er nemlig slik at trekk ved gjerningspersonen, som for eksempel kjønn og alder, er avgjørende for ofres risiko for partnerdrap. Det er derfor etisk betenkelig at denne parten alene får bestemme om samfunnet skal få kunnskap om hvem som har en risiko for å bli ofre for partnerdrap.

Etter å ha veid samfunnsnytten opp mot personvernulempen ved studien godkjente Riksadvokaten i 2009 bruken av dommer i den planlagte studien uten krav om samtykke fra gjerningspersonen. Samme året utalte både Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag at de ikke hadde innvendinger mot bruken av dommer uten samtykke i studien. Politidirektoratet fulgte opp med å bestille en rapport som skulle omhandle resultatene studien utledet som del av realiseringen av regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Personvernombudet ved Oslo Universitetssykehus står helt alene i sitt krav om at man må be gjerningspersoner om samtykke i den planlagte partnerdrapsstudie.

Da avslaget fra ombudet kom i 2010 ønsket jeg å be Datatilsynet om en ny vurdering av studien i håp om at de ville overprøve ombudet. Dette ble jeg imidlertid nektet å gjøre av min nærmeste ledelse ved sykehuset.

Konsekvensen av at vi ikke har forskningsbasert kunnskap om partnerdrap i Norge er at vi blir handlingslammet i forebyggingen av slike drap. Hvordan kan vi gjenkjenne og hjelpe de som er sårbare når vi ikke vet hvem de er?

Enten forebyggende tiltak skal skje på samfunnsnivå med utarbeidelse av lovendringer eller hjelpetilbud eller på individnivå ved risikovurderinger, må politikere, politiet, krisesentre og andre aktuelle instanser ha kunnskap om hvem som er sårbare og har behov for hjelp.

Å ikke bli bedt om samtykke til bruk av personopplysninger er en ulempe og belastning for dem det gjelder. Fraværet av forskningsbasert kunnskap om partnerdrap er en belastning og ulempe for samfunnet som ønsker å forebygge disse drapene. Men den største ulempe og belastning har de individer som kan være sårbare for et eventuelt drap og som ikke oppdages eller får tilpasset hjelp i mangel på kunnskap hos hjelpeapparatet.

Følg oss på Twitter