Håndplukket tradisjon

Episk og berettende.

CD: Det er selve juvelen i kronen, oratoriet over alle oratorier, som René Jacobs og hans mannskap - Freiburger Barockorchester, Clare College Choir og relativt ukjente sangsolister som for eksempel sopranen Kerstin Avemo og tenoren Kobie van Rendsburg - presenterer seg med til jul. Og det er faktisk allerede 12 år siden min favorittinnspilling av verket fra tidligere kom ut, med William Christie og Les Arts Florissants, også det på Harmonia Mundi.

VERKET ER MER INNARBEIDET også i norsk musikkoffentlighet enn de fleste andre av samme slag. Ikke minst derfor er det interessant å lese følgetekstens beskrivelse av librettisten Charles Jennens plot-design: å framstille Jesu fødsel, liv og død som innfrielse av profetiene fra Det gamle testamente, mer enn å være bibelhistorier fra Det nye testamente. Slik mente opphavsmennene å gå til felts mot fritenkeriet i begynnende opplysningstid, ved å presentere Jesu liv som håndfast bevis på at de gamle profetiene var sanne.

MEN OVERBEVISNINGSKRAFTEN ligger i musikken. Jacobs og hans førsteklasses musikerlag tar fatt med sikker hånd, og bringer mye liv inn i satsen. Men helhetsoppfatningen er nærmest episk. Fortolkningen vektlegger de lange linjene, som trekkes bredt opp og med stor ro. På dette punktet er den nye innspillingen forskjellig fra Christies, som er lettere og mer spenstig i tilslaget, og dessuten med solister som er et strå hvassere. Men det episke hos Jacobs går ikke på bekostning av spill levende detaljer i hvert nummer, ja til og med hver takt. Hva Jacobs og gjengen hans sikter seg inn mot, og treffer, et fortellende leie der du opplever at fortellingen brettes helt ut, i det store format.

FIOLINISTEN MONICA hugget i spissen for sitt eget ensemble, Sonnerie, griper også til kjent materiale på sin siste utgivelse på Gaudeamus, Bachs Fiolinkonserter. Og alle som hun har begeistret på tidligere Norges-besøk vil nok kjenne seg igjen i den røffe og livfulle stilen hun går til verks med.Den utløser energien i verkene. Vi formelig erfarer hvordan musikken arbeider seg fram, fornemmer kontraster i heftig utfoldelse.Det låter upolert, hvis ikke ordet misforstås i retning av uferdig og ubearbeidet. For det er framføringene slett ikke. De er bare fulle av liv, og respektløse overfor tidligere idealer om polert og silkemyk klanglig overflate.

PAUL HILLIER og hans Theatre of Voices har gitt ut hva som vel må være den visuelt vakreste juleplata denne sesongen. Og samlingen med Carols fra den gamle og den nye verden står ikke tilbake musikalsk heller. Sangerne i Theatre of Voices er gode, det vet vi fra før, og repertoaret er plukket og tilrettelagt med omhu. Vi får masse av de kjente juletonene, men nesten hver gang i lite kjente versjoner, og så får vi flust med lite spilt julemusikk som formidler julas tradisjoner forbilledlig. Jo, dette er kresen omgang med julenostalgien.