Hands on på National Hands on på National

- Skriv at stykket er kort og at det handler om kjærlighet, sier Terry Hands.

Den engelske instruktøren setter opp Tsjekhovs «Måken» på Nationaltheatret. Premiere: 22. april. I konkurranse med våren og «Titanic» bør det helst trekke folk. Det moderne teatret er bare «en samling klisjeer og gamle fordommer», sier rollefiguren Konstantin i «Måken». Anton Tsjekhovs berømte stykke handler altså ikke bare om kjærlighet, men også om teatret selv. Da det ble satt opp på Alexandrinskij-teatret i St. Petersburg for første gang i 1896, ble det en katastrofe. Verken tilskuerne, kritikerne eller de medvirkende forsto noe av det. Erfaringen var så smertefull av Tsjekhov sverget aldri å sette opp et nytt stykke «om han så levde i 700 år til». Først to år seinere, ved Moskvas Kunstnerteater, ble det en stor suksess. 36 år gamle Tsjekhov fravek umiddelbart sitt løfte, og skrev i rask rekkefølge «Onkel Vanja», «Tre søstre» og «Kirsebærhagen».

- Publikum var ikke modent for et sånt stykke. En kvinne med en yngre elsker! Utroskap foran øynene deres! Jeg tror ikke det bare skyldtes at den første oppsetningen var rammet av ulykker og kort prøvetid, sier Terry Hands.

Konstantin Stanislavskij, legendarisk instruktør og teaterreformator, beskrev selv atmosfæren på premieren i Moskva for hundre år siden: Det var dødsstille i salen etter teppefall. Noen av skuespillerne begynte å gråte. Hvis premieren nok en gang ble en fiasko, ville hele teatret måtte stenge. Så eksploderte salen i klappsalver. Resten er teaterhistorie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Magisk

Selv har Terry Hands satt opp «Måken» før, i Stratford for åtte år siden, med Royal Shakespeare Company.

- Men glem nå dette som skjedde for hundre år siden. Enkelte stykker er magiske. Du trenger ikke forstå alt, bare bli beveget og fascinert.

Hands oppsummerer «Måken» med Tsjekhovs egen vaskeseddel: «En komedie. Tre kvinner. Seks menn. Fire akter. Landlige omgivelser (utsikt over en innsjø). Mye snakk om litteratur. Lite handling. Fem tønner med kjærlighet.»

- Svært presist, sier Hands.

Det er tredje gang han gjester Nationaltheatret, hver gang med store klassikere i bagasjen. Først var det Ibsens «Kongsemnerne», så Shakespeares «Lystige fruer i Windsor». Han er kjent for å være kunnskapsrik, lavmælt og tørrvittig. «Han har mye faenskap i seg, men slipper lite ut,» sier en av skuespillerne.

Jo enklere, jo bedre, sier Hands om regien. Gi skuespillerne rom for å spille.

- Tsjekhov er en romantiker, stykket handler om kjærlighet. Du kan ikke få fram slikt med røde neser og flombelysning. Alle stykker har sin stil, og skal settes opp i tråd med den. Jeg forsøker å arbeide slik at hvis forfatteren kom tilbake og satte seg i salen, ville han like det han så.

- Var Tsjekhov et barn av sin tid?

- Ja, og nei. I likhet med Ibsen begynte han å gi sterkere stemme til kvinner. Men det som gjorde ham unik, var at han var den første i slutten av forrige århundre til å undersøke mislykketheten. Tida var ellers så full av selvtillit. Ta Ibsens Nora, en klar heltinne. Nina i «Måken», derimot, er en mislykket skuespillerinne, Konstantin en refusert forfatter, den «berømte» Trigorin kommer aldri opp mot Turgenjev. Selv når Konstantin prøver å ta livet av seg, mislykkes han, akkurat som Onkel Vanja når han skal skyte sin professor. For meg er det typisk at når Konstantin skal stenge to dører for å være alene med Nina, så virker bare låsen på den ene. Han må sette en stol foran den andre. Vi er jo alle for det meste mislykte. Vi vet at etter den minste suksess kommer vil til kort når vi kommer hjem og skal få tannpasta ut av tuben.

Usynlig

- Instruktøren skal være usynlig, sier Terry Hands.

- Et kontroversielt utsagn i en tid der film- og teaterregissørene nærmer seg rockstjerner i berømmelse?

- Tvert imot, det er en vanlig holdning, i hvert fall blant de gode. Ingen går på teater for å se hva en instruktør har funnet på. Hvem er vel interessert i jordmora når barnet er født? Derfor går jeg heller aldri opp på scenen på premieren og tar applaus. Det er ganske enkelt ikke min plass. Min scenograf satt en gang i salen under en premiere og overhørte en samtale. Pleier ikke regissøren komme på scenen? spurte mannen. Hvem da? svarte kvinnen. Så ble det en pause. Kanskje de ikke hadde noen instruktør, sa mannen. Det summerer opp publikums holdning for meg.

Hands hevder at Nationaltheatret har et av de beste ensemblene i Europa. Det er for å jobbe med ypperlige skuespillere at han stadig vender tilbake hit. Denne gang bruker han bl.a. Kjersti Holmen, Bjørn Skagestad, Liv Heløe og Jan Sælid.

- Men teatret selger ensemblet dårlig. Ingen later til å vite hvor bra det er. Fullstendig mislykket markedsføring. Teatret burde skifte navn til Det Kongelige Nasjonalteater og gjøre mer ut av gullet og tradisjonen. Hvis du har en Rolls-Royce er det liten vits i å late som om den er en sykkel.

- Liker du selv å se teater?

- Ja, absolutt. Teatret er et spennende medium, fordi det er levende. Du vet aldri hva som kan skje. Det finnes alltid noe å glede seg over. Det eneste unntaket de siste ti åra var et russisk gjestespill under Ibsenfestivalen her. Det var «bad beyond belief», sier Hands.

Det britiske teatret er imidlertid i dramatisk forfall, hevder han.

- I 1990 ble det solgt 13 1/2 millioner billetter. Seks år seinere er tallet sunket til ni millioner. Det er et enormt tall. Det skyldes for en stor del mangel på subsidier og slett repertoarpolitikk, men viktigst er folks tro på at du bare trenger å studere det som du blir rik av. For meg er det tjuende århundret oppsummert i debatten om Tusenårsdomen i London: En diger hall av plast som ingen aner hva de skal fylle med.

- Ville du helst levd i et annet århundre?

- Ja, jeg ville vært lykkelig i Roma på Cæsars tid.

- Du ville ikke være redd for å bli kastet for løvene?

- Jeg ser ikke noe galt i det, sier Terry Hands.

- Det betyr bare at du måtte være god for å overleve. Hvis du ikke er villig til å ta sjanser, burde du ikke jobbe med teater.