Håndteringen av aborterte fostre

Vi var mange som reagerte med avsky da Ludvig Nessa og Børre Knudsen foretok en symbolsk gravlegging av et foster. Vel så sterkt vil det virke hvis samfunnet selv velger å håndtere tidlig abortert materiale på samme måte som de mest ytterliggående abortmotstandere.

I kjølvannet av den politiske behandling av «abortmeldinga» - St.meld. nr. 16 (1995- 96) «Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv.», er forslag til retningslinjer for håndtering av aborterte fostre nå ute til høring. Forslagene er utarbeidet av en prosjektgruppe under Statens helsetilsyn sammensatt av sykehuspersonell og kirkelige representanter. Dette bærer også forslaget preg av. Hensynet til kvinner som velger selvbestemt abort er nemlig svært dårlig ivaretatt i forslaget.

Kort oppsummert foreslår gruppen at materiale etter samtlige aborter - provoserte såvel som spontane - skal tas hånd om og nedsettes anonymt på kirkegård. Med andre ord foreslår man å endre dagens vanlige praksis der abortmateriale behandles som annet biologisk materiale og destrueres. Gjennom kvinnens journal skal det i ettertid være mulig å spore opp hvor og når hennes abortmateriale er nedsatt. I forslaget til retningslinjer er det ikke lagt opp til noen reservasjonsrett fra kvinnens side mot en slik behandling.

Arbeidsgruppen har bygget sitt arbeid på et ønske om å sikre likeartet håndtering av alt abortmateriale. Slik forslaget nå foreligger synes dette hensynet å overskygge andre vel så viktige hensyn man samtidig har ansvar for å ivareta. Hensynet til kvinnen selv og respekten for den abortlovgivning vi har er det som er dårligst ivaretatt.

Utvalget begrunner selv sitt valg av premisser slik: «Utviklingen med stadig bedre mulighet for overlevelse av for tidlig fødte og den økte fokusering på fosteret som bl.a. ultralydteknologien har medført, påvirker vårt syn på grensen mellom fostre og barn. Det er i dag vanskelig å trekke en entydig grense både emosjonelt, etisk, medisinsk og administrativt.» Det understrekes videre at dødfødte barn har rett til egen grav, men at man ikke i gravferdsloven har satt noen grense nedad for når fostre skal regnes som dødfødte barn.

Utvalget går her urimelig langt i å opphøye alle typer svangerskapsavbrudd til regelrette dødsfall, og aborterte fostre til barn. Det oppleves kunstig å skulle likebehandle en selvbestemt abort innen 12. svangerskapsuke med det å miste et nyfødt barn eller abortere de siste ukene av svangerskapet. Det er og blir forskjellig å få foretatt en selvbestemt provosert abort tidlig i svangerskapet og å miste et foster som normalt ville ha vært levedyktig utenfor morens livmor. Også etterfølgende sorgprosess og -behandling vil være avhengig av ulikheten i omstendighetene.

Denne erkjennelsen bør komme til uttrykk i den måten samfunnet håndterer både sin abortlovgivning og helt konkret abortmateriale. Det vil for mange kvinner kunne oppleves som en alvorlig krenkelse om samfunnet likestiller en selvbestemt abort med et dødsfall, og gravlegger abortmaterialet. Det naturlige her ville vært at utvalget skjelte til abortloven, og ikke først og fremst gravferdsloven for å vurdere kriterier for behandling av abortmateriale i ulike faser av svangerskapet.

I Norge har vi en abortlov som tillater selvbestemt abort inntil 12. svangerskapsuke. Etter 12. uke fram til 18. uke er det anledning til å utføre nemndbehandlet begjæring om abort. Etter 18. svangerskapsuke tillates ikke abort med mindre det avdekkes at fosteret lider av alvorlige utviklingstrekk som er uforenlige med liv. Den norske abortloven opererer altså med et skille som inntrer der fosteret nærmer seg levedyktighet på egen hånd. Dette skillet vil det være logisk og rimelig å legge til grunn også for håndtering av ulikt abortmateriale. Slik forslaget nå ligger, virker det som om samfunnet er i ferd med å oppheve den gradering abortloven bygger på, og dette er et svært alvorlig signal å sende.

Konsekvensen av de foreslåtte tiltak vil lett virke som en merbelastning for kvinnen som selv har valgt en abort ved at alt abortmateriale automatisk skal behandles som et dødfødt barn og ikke som materiale etter et svangerskapsavbrudd. Det er et langt skritt å ta fra dagens praksis til den foreslåtte håndtering. Dette å gravlegge restene etter en abort på en kirkegård med alle assosiasjoner det har til død vil uvegerlig kjennes tungt for mange kvinner. Der aborten er selvvalgt vil assosiasjonen til abortmotstandernes bruk av begreper som fosterets menneskeverd fra unnfangelsen av og «fosterdrap» langt på vei finne støtte i en slik automatisk håndtering av alt abortmateriale. Det blir vanskeligere å legge erfaringen bak seg og komme videre når man vet at samfunnet oppfatter også et tidlig abortert foster på linje med et dødfødt barn og at det faktisk finnes en grav/minnelund der resultatet av aborten er stedt til hvile. M.a.o. vil begrepsbruken og realitetene peke langt i retning av å gi en tidlig abort status av et fullt utviklet menneske. Det er vanskelig å se at dette ikke vil gjøre situasjonen unødig vanskelig for de fleste kvinner.

For oss som er tilhengere av dagens abortlovgivning er det viktig å være konsekvente ut fra det utgangspunkt også dagens abortlov bygger på. En tilsvarende konsekvens er det rimelig å kreve når samfunnet selv skal forvalte eget lovverk. En abort er avslutning av en mulighet for liv. Begrepet død er knyttet til avslutning av et livsløp og forutsetter i det minste levedyktighet dersom begrepet skal kunne anvendes på fostre. Dette er en viktig nyanse i tråd med dagens lovgivning og i forhold til de ulike typer sorgbearbeidelse. Derfor blir det uakseptabelt hvis samfunnet i sin håndtering av materiale fra ulike typer aborter likestiller dette med døde og dødfødte barn. Det må kunne gå an å se prosessen fram til svangerskapsavbruddet og selve aborten som nok i seg selv. En mulighet som ikke ble realisert. Om det var et vanskelig og tungt valg, eller om utfallet ble opplevd som opplagt, må det være mulig å ha en oppfatning av at her er det slutt.

Både det selv å velge å bringe et svangerskap til opphør, og det uønsket å spontanabortere, er svært belastende og vanskelige situasjoner å komme i for enhver kvinne. Utvalgets referanse til betydningen av nyere kunnskap om sorgprosesser og sorgbehandling går imidlertid altfor langt og blir altfor unyansert i sin tilrådning om at alt skal behandles på linje med dagens praksis for spontane senaborter. Det er forskjell på å miste et nær fullbåret barn og å velge en tidlig provosert abort. I stedet for respekt og støtte i det valg som er gjort, kan de nye retningslinjene lett føre til mer skyldfølelse og til at en naturlig sorgprosess ikke vil bli avsluttet fordi svangerskapsavbruddet på sett og vis ikke blir avsluttet, ved at samfunnet har valgt å jordfeste fosteret.

Nye retningslinjer for håndtering av abortert fostermateriale må i første rekke ivareta de ulike kategorier aborterende kvinner. Og retningslinjene må bygge på og være i samsvar med de holdninger og kriterier som ligger i abortloven, bl.a. med tanke på grensene for selvbestemt abort. Uansett - og særlig ved spontane senaborter - må man være lydhør overfor kvinnens, eventuelt parets, behov og ønsker. Som et absolutt minimum må kvinner være sikret reservasjonsrett mot det de kan oppleve som en krenkende behandling dersom Statens helsetilsyn følger anbefalingen fra arbeidsgruppen.