KUNSTEN Å REPARERE EN MOTORSYKKEL: Matthew Crawford, som både har erfaring som rapportskriver i en tenketank og som mekaniker med eget motorsykkelverksted, er ikke i tvil om hva som gir ham størst mentale utfordringer og gleder: Det er kunsten å reparere en motorsykkel. Her er en gjeng russere på tur med sine uralsykler langs Glomma i Skarnes.

Foto: Elisabeth Sperre Alnes/Dagbladet
KUNSTEN Å REPARERE EN MOTORSYKKEL: Matthew Crawford, som både har erfaring som rapportskriver i en tenketank og som mekaniker med eget motorsykkelverksted, er ikke i tvil om hva som gir ham størst mentale utfordringer og gleder: Det er kunsten å reparere en motorsykkel. Her er en gjeng russere på tur med sine uralsykler langs Glomma i Skarnes. Foto: Elisabeth Sperre Alnes/DagbladetVis mer

Håndverk for viderekomne

Hva kan vi lære av vårens debatter om frafallet i skolen? En redaktør som binder blomster konfererer med en filosof som mekker motorsykler.

||| - Jøss, skal du begynne på yrkesfag?

Våren for 25 år siden søkte jeg, til omgivelsenes forundring, en yrkesfaglig retning etter ungdomsskolen. Innskytelsen var inspirert av noen års ekstrajobb i blomsterbutikk og tegning på fritiden. Voss gymnas ble valgt bort, jeg var klar for «tegning, form og farge». Ungdomsskolens rådgiver ga tydelig beskjed: Valget var uklokt. Hadde man teoretiske evner, så burde de værsågod utnyttes. Umiddelbart.

Rådgiverens reaksjon var bare én i rekken av myndige meldinger eller mer skjulte signaler med samme underliggende budskap: Å arbeide med hendene er ikke like bra som å arbeide med hodet. Ut fra advarslene jeg fikk som femtenåring våren 1985 kunne det sågar høres ut som om et par års oppøving av praktiske ferdigheter ville medføre hjernedvale eller -død. Og tenk om man angret! Ville det ikke da medføre mye stress og stor skam å snu?

I det siste har jeg lest en bok som på nytt fikk meg til å tenke over dette valget og reaksjonene det medførte: «The Case for Working with your Hands or Why Office Work is Bad for Us and Fixing Things Feels Good» (Penguin 2010). Her utforsker mekaniker og filosof Matthew Crawford farene ved å konstruere skarpe skiller mellom mentalt og manuelt arbeid. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å tenke og å gjøre, hevder han, med bakgrunn i egne erfaringer, blant annet som rapportskriver i en tenketank og mekaniker med eget motorsykkelverksted. Han er ikke i tvil om hva som gir ham størst mentale utfordringer og gleder: Det er kunsten å reparere en motorsykkel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I debatten om frafall i videregående skole er yrkesopplæringen kjernepunktet, noe det har vært minst siden Reform 94, da alle fikk rett til videregående opplæring og mengden «fellesfag» og teori i yrkesfag økte. De dropper ut, sier vi unyansert når én av tre ungdommer ikke fullfører videregående, enten de har gjennomført hele skoleløpet unntatt én eksamen eller har sluttet alt første år. Den muligheten jeg hadde i 1985 til å ta en timeout med lite teori rett etter ungdomsskolen, er borte i dagens videregående.

«Kamp mot frafall er jobb nr. 1» var parolen da Kunnskapsdepartementet i fjor utga stortingsmeldingen «Utdanningslinja», og bare denne våren har det kommet to rapporter om temaet. Nordisk ministerråds «Frafall i utdanning for 16- 20-åringer i Norden» viser at høyt frafall og lav fullføringsgrad er et stort problem i alle de nordiske land, og at ett av tiltakene som reduserer frafallet er økt innslag av praksis i yrkesfag.

Skolereformator, nå Fafo-forsker, Gudmund Hernes har skrevet den andre rapporten på oppdrag fra LO og Utdanningsforbundet. Fikk han oppdraget for å kunne be om unnskyldning for teoritabbene i Reform 94? Anledningen er i så fall misbrukt. I Reform 94-ånd er rapportens tittel «Gull av gråstein» - «skolens og opplæringens oppgave er å vekke de unges interesse for eget talent, og så spore dem til å yte mest mulig av det de kan makte,» skriver Hernes.

Fin start på en festtale. Men i praksis er det ikke talent, men evnen til å absorbere teoretisk kunnskap som verdsettes høyest av Hernes, noe Reform 94 satte i system.

I lys av Crawfords mekke- og tenkebok, ser man hva som alt for sjelden problematiseres av rapportskrivere og kunnskapspolitikere (fra alle partier): Problemene som oppstår når praktiske ferdigheter nedvurderes i «kunnskapssamfunnet». Yrkesstoltheten forvitrer, politiker- og akademikerforakten øker. Hvordan stole på folk som tar for gitt nødvendig kunnskap og avansert håndverk? Mat, klær, bygninger, transport, vannrør og frisyrer framskaffes ikke uten tanker og hender. Ikke kan det lastes ned fra nettet heller.

Hvordan skapes yrkesstolthet hos fingerferdige fagfolk? De gamle grekerne visste hva de gjorde når de inkluderte ferdigheter i sin forståelse av visdom (sofia) og kunnskap. Ingen lærer et håndverk ved å studere bilder av eller lese om redskaper og materialer, men ved å bruke dem. Da jeg i årene på yrkesfag strevde for å håndtere kalligrafipenn og serigrafiutstyr, ofret jeg ikke de gamle grekerne en tanke. I ettertid innser jeg at det var avgjørende at oppøving av ferdigheter hadde så stor plass i yrkesutdanningen. Det var også derfor jeg søkte dit. Her møtte jeg lærere som verken nedvurderte eller romantiserte praktisk kunnskap, men bare hadde den. Flere så i tillegg verdien av, og hadde evner til, å lære fra seg. Og ikke minst inkludere oss lærlinger i et arbeidsfellesskap.

Kritikken fra yrkesfagmiljøene etter Reform 94 begynner heldigvis å gå stadig mer inn på skolepolitikere. Dette fører til tiltak som å revitalisere bedriftsbasert fagopplæring (praksisveien), garantere lærlingplass og yrkesrette fellesfagene fra første år på videregående. I ungdomsskolen innfører flere skoler også faget «arbeidsliv» som valgmulighet i stedet for et 2. fremmedspråk. Og ikke minst samordnes tiltak fra skoler som har lykkes i å motivere læring og motvirke frafall.

Jeg tror mekaniker-filosofen Crawford også ville applaudert tiltak som tar håndverk på alvor: «Gitt den komplekse verdien av håndverk - kognitivt, sosialt, psykisk - hvorfor har manuelt arbeid lidd skjebnen å bli devaluert i utdanningssystemet og samfunnet?» spør han.

Enkle svar finnes ikke. Men om kunnskapsministeren åpner for debatt om slike spørsmål neste gang hun snakker om frafall i skolen, skal jeg binde en blomsterbukett for viderekomne til henne.