Hannah og hennes fiender

«Hannah Arendt» er en svært tradisjonell og ganske baktung skildring av den politiske tenkerens mest dramatiske år.

FILM: Denne filmen var dømt til å bli alvorstung, men det betyr ikke at den måtte bli oppstyltet og langtekkelig. Det er noe gammelmodig over store deler av den tyske veteranen Margarethe von Trottas portrett av Hannah Arendt. Selv om filmen foregår i 1961, behøver den ikke å gi inntrykk av å være filmet i 1961. Det er fristende å be von Trotta se noen episoder av «Mad Men» og legge merke til hvordan friske dramaturgiske grep og presis dialog kan gjøre gårsdagen spill levende.

På den annen side er det mulig Matthew Weiner ville hatt en vanskeligere jobb hvis Don Draper var en kompromissløs filosof oppvokst i Tyskland.

Mye røyk
«Hanna Arendt» konsentrerer seg om årene rundt rettssaken mot Adolf Eichmann. Arendt var en anerkjent politisk tenker, men hun skulle miste mange venner og tilhengere etter at hennes lange reportasje fra rettssaken kom på trykk i The New Yorker. I forkant ser vi henne i kjærlig samvær med ektemann Heinrich, i dannede salongdiskusjoner med venner og som foreleser for studenter som betrakter henne med forgapt beundring. Ofte ser vi henne røyke og stirre konsentrert ut av vinduet.

Alle vennene er glade for at hun reiser til Jerusalem. De færreste er like glade når hun kommer tilbake med sine funn: Eichmann er en middelmådig mann som fulgte ordre, han er ikke antisemitt og i stedet et eksempel på «ondskapens banalitet». Dessuten ville færre jøder blitt tilintetgjort hvis de jødiske lederne i ghettoene hadde gjort sterkere motstand.

Overforklarende
Barbara Sukowas Arendt takler motgangen med stahet og arroganse og noen av de bedre scenene i filmen oppstår når hun forsvarer seg. Likevel skal man ikke lese mye om konflikten rundt Arendt før man blir klokere enn av å se denne filmen.

Mange av svakhetene ligger i manuset, som gjør rollefigurene altfor litterære og overforklarende i snakketøyet. Eksempelvis er innslagene fra New Yorker-redaksjonen ekstremt klønete forsøk på presse inn enkle fakta om Arendt som von Trotta burde forutsette at publikum har satt seg inn i. Denne kunstigheten preger filmen i altfor stor grad.