Hanne Boel er slett ikke ueffen som hvit og folkelig popsoul-sanger. Men sin drakt som kvasi-Enya kler hun heller dårlig. Dette er lyden av en artist som flykter fra sin musikalske fortid, uten å ha noen framtid å søke ly i. På pretensiøst vis og med stort alvor forsøker Boel å finne fram til sitt nye stemningsfulle, melankolske jeg. Uten å lykkes.

Produksjonsmessig har man forsøkt å lage et dyrt og lekkert lydbilde, men det blir med forsøket. Resultatet er en usedvanlig tom og intetsigende plate fra en dame som i sin «utviklingsprosess» også har klart å miste mye av sin folkelige appell.