MISTENKSOM MOT KRITIKERNE: Hanne Kristin Rohde skriver at hun ikke kan vite om kritikerne er habile eller om jobben deres er kvalitetssikret. Dette er bare to av punktene hun tar feil på. Foto: Øistein Norum Monsen, Dagbladet.
MISTENKSOM MOT KRITIKERNE: Hanne Kristin Rohde skriver at hun ikke kan vite om kritikerne er habile eller om jobben deres er kvalitetssikret. Dette er bare to av punktene hun tar feil på. Foto: Øistein Norum Monsen, Dagbladet.Vis mer

Hanne Kristin Rohde tar feil på åtte punkter av åtte mulige

Konspiratorisk om kritikere.

Kommentar

Iblant tenker jeg at det å være kritiker er som å være en forsmådd beiler. Du løper etter din utkårede og anstrenger deg til ditt ytterste for dennes skyld, for bare å få kjeft tilbake. Du forsøker å si: Se her! Denne filmen er fin! Vil du ikke heller se på dette enn på sirkuset der borte? Tiden din er dyrebar, du har ikke ubegrenset med penger, og jeg vil ikke at du bruker dem på en måte du vil angre på. Men din elskede vil ikke høre. Hun sier: Nei! Du forstår meg ikke! Du snakker bare om deg selv! Og du vil bare ha langsomme franske dramaer når jeg vil se Vin Diesel redde verden!

Men det er selvfølgelig helt greit. Den som har sterke meninger, må tåle at andre mener sterkt tilbake. Det er imidlertid sjelden kost å se kritikerne bli så til de grader mistenkeliggjort og misforstått som de blir av krimforfatter og tidligere seksjonssjef i politiet Hanne Kristin Rohde, som i en spesiell Aftenposten-kronikk kommer med påstander, flere av dem feilaktige, om kritikernes intensjoner og funksjon som virker svært fjernt fra hvordan vi faktisk jobber.

Hanne Kristin Rohde har opplevd at hun har likt konserter og bøker som «de såkalte kritikerne» har slaktet, og mislikt noe de har hyllet. Hun har også, selv om hun ikke nevner det, erfart at kritikere har reagert på hennes egne romaner med et betydelig fravær av entusiasme.

Rohde hevder at tradisjonen for å ha kritikker i avisene i det hele tatt, kan sammenlignes med en en diktatorisk domfellelse der den siktede ikke blir hørt eller har ankemulighet. Kritikken er en «fasit», som visstnok er det eneste som blir stående etter utgivelsen. Rohde savner at anmelderen snakker med kunstneren. Hvilke krav stilles egentlig til anmelderens habilitet?, spør hun konspiratorisk. Hun kunne lagt til: Jeg bare spør, selv om det hun egentlig gjør ikke er å spørre, men å insinuere.

Dette er en argumentasjon med så mange hull at den egentlig er å regne for luft.

For det første: En kritiker vurderer ikke intensjonen din. Det er ikke den du har plassert på paller i bokhandlene og prøver alt du kan å få folk til å bruke tid og penger på. En kritiker vurderer den opplevelsen publikum kommer til å få, ved å lese boken eller se filmen. I et mediebilde der mengden av inntrykk blir stadig større, øker også behovet for kuratorer og veivisere. Der inngår kritikerne i det koret publikum kan lytte til, det som også inkluderer venner, blogger og reklamekampanjer.

For det andre: Det er selvfølgelig ikke sant at det ikke stilles habilitetskrav til kritikere. Som kritiker skal du ikke anmelde noe som er skrevet av en venn eller et familiemedlem, av noen som du mottar betaling fra, eller noen du har intervjuet om det samme produktet. Disse mekanismene er der for at konklusjonen din i så liten grad som mulig skal være påvirket av noe annet enn kvaliteten i det du leser. I langt større grad enn på blogger og i leserundersøkelser er det garantert for kritikerens uavhengighet. Du kan være enig eller uenig i dommene som felles, men dersom vi skulle forsvinne, overlates arenaen til pr-appratet, til plakatene og annonsene og lanseringsintervjuet — kort sagt alle de innsmigrende stemmene som Rohde later som om ikke finnes.

Det er interessant å se en forfatter fremstille det å gi ut en bok som å settes på enecelle med munnkurv, særlig for denne journalisten, som portrettintervjuet nettopp Hanne Kristin Rohde i forbindelse med en av bokutgivelsene hennes — et intervju som ble trykket over fire sider i Dagbladets lørdagsmagasin. Jeg vet ikke hvor lang anmeldelsen av romanen var, men drister meg til å tro at den ikke var fullt så omfangsrik.

For det tredje: Når det nevnte markedsføringstrykket blir sterkere, er kritikken noe av det som kan jevne ut racet en smule, slik at også fortellingene uten stort reklamebudsjett trer frem. Ta denne filmhelgen som eksempel. Blant premierefilmene er «Jungelboken», Michael Moores «Where To Invade Next», og den franske «Markedets lov». De to første har alle fått med seg at kommer. «Jungelboken», en finfin familiefilm, har størst reklamemuskler. Den skuffende «Where To Invade Next» har fått masse oppmerksomhet på grunn av Michael Moores merittliste og personlighet, og særlig Norgesbesøket som er en del av filmen.

Men det er «Markedets lov», en beskjeden dramafilm som rommer et nydelig portrett av en frustrert truckfører som har mistet jobben, som etter min avis' vurdering er den beste av de tre. Det er mange som ikke ville være enig i det — og de vil da også raskt finne ut, bare ved å lese den positive anmeldelsen, at dette ikke er en film for dem. Men de som er interessert, ville kanskje ikke visst at «Markedets lov» fantes en gang om det ikke hadde vært for kritikken — fordi brølene fra junglene og fra Michael Moore er så mye høyere.

For det fjerde: Det finnes ikke en kritiker i Norge som ville fremstille sine tekster som fasit på noe som helst. Det er ingen som ville karakterisere seg selv som «objektiv», noe Rohde fremhever som et ideal. En anmeldelse er en subjektiv vurdering. Men det er en kvalifisert subjektiv vurdering, skrevet av en kritiker som har som jobb å ha oversikt over et felt, større enn det er mulig å ha som privatperson. De har en utdannelse, en arbeidserfaring eller begge deler som gjør at en redaktør har hyret dem til jobben.

Dette betyr naturligvis ikke at de ikke er uten personlig smak eller ståsteder som vil farge opplevelsen deres av det de ser og hører. Den beste måten å forholde seg til kritikere på er derfor å finne noen man er enig med, som legger vekt på de samme kvalitetene som hva en selv gjør, og lytte mer til dem enn til andre.

For det femte: I en fortsettelse av den konspiratoriske linjen mener Rohde at avisene skriver anmeldelser «i den hensikt å bidra til mediets salg», og bruker uventede terningkast for å selge. Her kunne en rask telefon til en hvilken som helst anmelder beroliget henne: Ingen påvirker terningkastet annet enn anmelderen selv. I likhet med alle andre artikler, har det meningssterke og uventede større sannsynlighet for å komme på forsiden enn det som er mer moderat.

Det blir imidlertid ytterst få anmeldelser til del, og anmeldere flest har opplevd at armslaget og oppmerksomheten blir mindre snarere enn større. Det tydeligste tegnet på dette var da VG drastisk kuttet ned på antallet bokanmeldelser — ikke et grep du tar som redaktør hvis du ser på anmeldelser som noe som skal selge avisen for deg. Og hvem vinner på at det er mindre som anmeldes, og at anmeldelsene får mindre plass? Alle sammen nå: Markedsføringsapparatet.

For det sjette: Som bevis for at anmelderne ikke har peiling, anfører Rohde at kommentarfeltet ofte er uenig med dem. Ut fra det argumentet vil jeg anta at hun mener at også saker om innvandring og feminisme bør vurderes ut fra hva kommentarfeltet sier. Hva angår det demokratiske sinnelaget hennes, er det ikke alle spørsmål der en folkeavstemning gir det beste svaret. Filmdatabasen IMDBs topplister, som Rohde stiller opp som et ideal, favoriserer de filmene som har fått flest positive vurderinger av brukerne — noe som igjen favoriserer filmer flest mulig har sett. Der ville «Ringenes Herre»-filmene automatisk blitt vurdert langt høyere enn «Markedets lov», delvis av den grunn at de er sett av langt, langt flere.

Det betyr naturligvis ikke at disse listene ikke har noen veiledende verdi — det har de — men de betyr at de ikke er noen entydig kvalitetsvurdering. For øvrig er det, verken på dette feltet eller andre, så uvanlig at fagfolk vurderer et produkt annerledes enn en legperson. En snekker vil se på en stol og se svakheter i håndverket som eieren ikke bryr seg om. Det betyr ikke at noen av dem tar feil — det betyr at de har forskjellig utgangspunkt for å uttale seg. Men det er nok likevel mange som ville verdsette et innspill fra en person som har studert tusenvis av stoler fra før.

For det sjuende: Rohde skriver at «Et terningkast aldri kan bli mer enn tilfeldig». Dette ville vært sant hvis vi faktisk hadde sittet og trillet en terning og skrevet anmeldelser ut fra det den landet på. Jeg skal overlate til Rohde å svare på om det er dette hun tror jobben består i.

For det åttende: Det finnes svakt anmelderarbeid. Det finnes anmeldere som utviser dårlig dømmekraft, eller som blir sendt for å vurdere noe de burde takket nei til, fordi de ikke har sans for konseptet. Det hender anmeldelser er unødig flåsete og brutale. Når det skjer, fortjener vi å høre det. Men det er en feil ved den enkelte anmelderen eller anmeldelsen, ikke med anmeldelser som sådan.

Det Rohde og vi anmeldere har til felles, er dette: Vi brøyter oss inn i offentligheten, lanserer meningene og historiene våre, og forventer respons. Slik deiser vi hodet ned på blokken, igjen og igjen. Prisen å betale er at mange ikke vil like det vi har å komme med. Som kritiker synes jeg den prisen er helt rimelig, og egentlig ganske billig. Hanne Kristin Rohde, en bestselgende krimforfatter, synes den er for dyr. I så fall er det ingen som tvinger henne til å fortsette å betale den.