Hanne Sørvaag

Oppdragsgiver: kjedsomheten.

CD: Et av de mest talende sjangerordene innen musikken er MOR: middle of the road. I begynnelsen ble begrepet brukt om flinkiser som Bing Crosby og Frank Sinatra, nå gjelder det harmløs P4-surrende/James Blunt-sutrende/Idol-klinisk/ gå-ut-av-døra-og-det-er-glemt -pop, som passer bedre i parkeringshusheiser enn i platespillere.Hanne Sørvaags andrealbum (solodebuten ble gitt ut under kunstnernavnet Paris) er MOR på sin hals. De harmløse poplåtene har samme avprellingseffekt som teflon. De sitter ikke fast om du så teiper dem til øregangene. Hanne beveger seg i Tori Amos-land (men glemmer de gode melodiene), svinger innom Stina Nordenstam (men mangler den særegne vokalen) og prøver å dra en Trine Rein/Natalie Imbruglia på den «Torn»-klingende «I Don\'t Feel A Thing» . Det funker ikke, og da hjelper det dessverre heller ikke at Hanne forsøker seg på litt Avril Lavigne-sinne på tenåringsbanale «Love Sucks» . Det samme kan du nemlig si om denne plata.