Hannessons fiskeri-politiske evangelium

Den praksis som har vært fulgt, fra Syses statsråd Munkejord til Bondeviks Ludvigsen, har stort sett gått ut på å «redusere innsatsfaktoren arbeidskraft», dvs. sparke ut folk, skriver Ottar Brox.

Professor Hannesson ved Norges Handelshøyskole forsvarer i Dagbladet 7. november det overgrepet som kystfolket har blitt utsatt for, omtalt i NRK Brennpunkt som «ran». Rimelig nok, siden det var han som spekulerte ut den fiskeripolitikken som truer med å brakklegge bygder som har levd godt av fiskeressursene i minst 1000 år. Hans forslag, publisert av Gruppen for ressursstudier i Forsking og Framtid i 1984, ble satt ut i livet av Syse-regjeringa i 1989, med relativt små modifikasjoner. Det er denne politikken som har stengt store deler av kystfolket ute fra den eneste basisnæringen som kan drives lønnsomt på store deler av kysten, og nærmest innført yrkesforbud for fiskeværenes ungdom. Det er menneskelig forståelig at han gjør sitt beste for å legitimere dette overgrepet.

Logikken i den fiskeriøkonomien som han doserer, er prikkfri. Men poenget er bare at som alle hypotetiske resonnementer, gjelder den bare under visse forutsetninger. Det er derfor det har gått så heidundrende galt. Det norske fiskerisamfunnet ser helt annerledes ut enn den verden som underforstås i Hannessons resonnementer.

Men ett utgangspunkt har Hannesson og fiskeriøkonomene i Tromsø, som behersker modellverktøyet like godt som han, felles: Veien til et lønnsomt fiske går gjennom tilpassing av fangstkapasiteten. Den samlete fiskeriinnsatsen må begrenses, ellers kan fisket bli ulønnsomt for alle.

Men det er stor uenighet om hvordan dette skal gjøres. Den praksis som har vært fulgt, fra Syses statsråd Munkejord til Bondeviks Ludvigsen, har stort sett gått ut på å «redusere innsatsfaktoren arbeidskraft», dvs. sparke ut folk. De fiskerne som lot være å fiske torsk de siste svarte åra før det nye kvotesystemet ble introdusert i 1989, og med det bidro til å bygge opp igjen torskestammen, ble stengt ute fra fisket. Til gjengjeld har departement og direktorat etablert et investeringskappløp, der premien har vært rettigheter til ressursene, altså i praksis evigvarende privilegier, omsettelige prosentdeler av fiskets grunnrente. Kapitalinnsatsen har ikke primært vært nødvendig for å bekoste høstingsredskapene, men for å sikre seg rettigheter i det begrensete ressursgrunnlaget. Den som har investert mest, eller helst: den som gjennom årene har fått mest kapitalsubsidier, ble premiert ved å bli tildelt skjøte på en del av den felles ressursformuen. Dette har bidratt til at den samlete innsatsen i torskefisket nå er altfor stor i forhold til ressursene: Jo mer kapital rederiet disponerer, jo større kvote er det blitt belønnet med. Til gjengjeld blir du sparket ut om du skulle komme til å fiske litt mindre enn kvoten, altså bidra til å bygge opp de ressursene som statsråd Ludvigsen og fiskeridirektør Gullestad har premiert nedfiskinga av.

Den forvaltningsmodellen som Hannesson opererer med, og som han gir en forenklet versjon av i kronikken, bygger på en viktig forutsetning: Fiskere er ubegrenset «akkvisitive», dvs. grådige, og tjener de mange penger, vil de helst investere dem i større fangstkapasitet. Dette gjelder i vårt land bare for det mindretall av «fiskere» som vi helst burde kalle rederier. Fiskeriforskere i Tromsø har interessert seg for en helt annen fiskertype, som myndighetene med Hannessons lærebok som viktigste våpen fremdeles ikke har klart å utrydde. Det er folk som ikke har mer ambisiøse planer for sitt fiske enn at det skal gi dem en vanlig, anstendig arbeidsinntekt, som den naboen som kjører bussen eller lærer ungene å lese og regne. De driver et moderne, lønnsomt fiske, og prøver å drive slik at det passer inn i familiens øvrige liv, som f.eks. konas deltakelse i lønnet arbeid. Gjør de det rimelig bra på Lofoten, drar de kanskje ikke på Finnmarksfiske om våren, men nøyer seg med et mindre lønnsomt fiske i nærområdet. Selv om mange har sikre og velutstyrte fartøyer, er Vårherres eget forvaltningsregime effektivt overfor slike fiskere, fordi mindre båter ligger i havn når været er dårlig.

Det er dette fisket Ludvigsen gjør så mye for å eliminere. Men Hannesson har et stykke på vei rett i at det kan være galt - som enkelte gjør - å beskylde dem for «ran», de mange skippere og redere som kan ha tjent millioner på denne politikken. De hovedskyldige sitter på offentlige kontorer og studerer Hannessons tekster. Fiskerne må likevel ta en del av skylda, fordi de har latt sine ledere akseptere at deres naboer, og særlig neste generasjon, mister retten til de ressursene som på store deler av kysten har vært det eneste sikre livsgrunnlaget for lokale samfunn.

Ludvigsens fiskeripolitikk, inspirert av Hannessons lærebygning, inneholder mange elementer som gjør det svært sannsynlig at verdens rikeste fiskeressurser for all framtid vil miste sin betydning for busettinga, i alle fall i Nord-Norge. Båtkvotesystemet tok fra skipperne alle motiver for å ha med ungdom i nabolaget som mannskap. Fiskerisosiologisk forskning viser også at valget av fiskeryrket, som så mange andre yrker, forutsetter en prosess, som kanskje begynner med at ungdommer får lov til å tjene så mye penger som de kan klare ved å drive sommerfiske med juksa og en utrangert sjark. Noen av dem vil kanskje avsette penger med tanke på egen båt, og fiskerkarrieren er i full sving.

Men den nasjonale fiskeripolitikken er stikk i strid med en slik lokal arbeidsplass-skaping, og spillereglene gjør rekruttering nærmest umulig: Det er ingen stor overdrivelse eller karikert framstilling om en sier at en må ha en dyr båt for å få kvote, samtidig som en må ha kvote for å finansiere en båt. Å starte i det små, som folk alltid har gjort før, er i dag nærmest umulig. Veien til fiske som sjølstendig levevei er i praksis stengt, om en ikke er født inn i konsesjonsadelen, samtidig som arvingene snart kan selge retten til hvem som helst, og nesten uansett hvor som helst. Det er heller ikke usannsynlig at de rederiene som ved hjelp av Hannessons fiskerisystem har samlet opp kvotene, kan bli nødt til å skaffe seg mannskap på verdensmarkedet for sjøfolk, slik andre redere gjør.

I Hannessons kronikkversjon av sitt fiskeriøkonomiske evangelium er det også noen viktige momenter som han ikke har fått plass til: Når fiskekvotene er blitt lovbeskyttet privat eiendom, og det er ifølge hans egne tekster en nødvendig og ønsket konsekvens av de reformene som han har inspirert norske myndigheter til å gjennomføre, vil ingen kunne stoppe rederiene fra å gå direkte fra Fugløybanken og Stordjupta til havner på kontinentet. Da vil ikke bare de gode mulighetene i det lønnsomme kystfisket, men også de ustabile arbeidsplassene i den nordnorske fiskeindustrien være tapt - for alltid. For kystbefolkningens felles fiskeressurser kan privatiseres gjennom tilfeldige, ugjennomtenkte administrative beslutninger, bygd på halvforståtte professorteoretiseringer, mens det sterke vernet som eiendomsretten har i Grunnloven, Europakonvensjonen og EU-domstolen i praksis gjør det umulig å tilbakeføre slike rettigheter til fellesskapet.