Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: David Lagercrantz, Millennium, Hun som må dø

Hans beste Millennium-bok

David Lagercrantz' kontroversielle Millenium-avslutning ender, mirakuløst nok, ganske elegant.

VED VEIS ENDE: David Lagercrantz er ute med tredje og siste bok i Millennium-serien, som han overtok etter avdøde Stieg Larsson. Foto: NTB SCANPIX
VED VEIS ENDE: David Lagercrantz er ute med tredje og siste bok i Millennium-serien, som han overtok etter avdøde Stieg Larsson. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Om du søker på David Lagercrantz på Youtube, vil du finne en haug med video-snutter om Millennium-bøkene. På en av dem står forfatteren på Lundegatan i Stockholm, og peker på noen vinduer. Han forteller at akkurat der vokste Lisbeth og tvillingsøsteren Camilla Salander opp. Det var her de ble terrorisert av faren, den russiske psykopaten Alexander Zalachenko.

De to søstrene hater hverandre intenst, og Lagercrantz lover at vi i denne avsluttende boka får svaret på hvem av dem som tar livet av den andre.

Død tigger

Youtube-snutten er til forveksling lik en nyhetsreportasje, noe som er en anelse tankevekkende, i og med at boka blant mye annet handler om falske nyheter. Men så har det da ikke manglet på oppfinnsomme og ganske rå promoteringer av Lagercrantz' kontroversielle fortsettelse av Stieg Larsons Millennium-trilogi. I 2015 kom «Det som ikke dreper oss». To år senere «Mannen som jaget sin egen skygge».

Begge helt greie actionthrillere, men med svakheter som gjorde at de fikk en ganske lunken mottagelse.

Denne boka åpner med at en illeluktende tigger blir funnet død. Han ville blitt glemt, hadde det ikke vært for en iherdig rettsmedisiner. Tiggerens kropp avdekker at han har vært gjennom ekstreme påkjenninger. Han er umulig å identifisere, men hun finner en lapp i jakka hans. Der står telefonnummeret til Milleniums stjernereporter Mikael.

Ond tvillingsøster

Og da er vi i gang. Mikael vet ikke hvem mannen er, men begynner å grave. Spor leder til Sveriges forsvarsminister, til en famøs ekspedisjon på Mount Everest, og til russerne og det mørke nettet. Vi får også en vel omfattende innsikt i genetisk sporføring. Mikael er like overarbeidet og depressiv som alltid, men hans stusslige privatliv lysner når han forelsker seg. Det er likevel én ting som tynger. Lisbeth er sporløst borte.

I likhet med de andre i serien har også denne to parallellhistorier som etterhvert smelter sammen. For den hypernevrotiske, hyperintelligente og sykt hevngjerrige Lisbeth er i Moskva. Gjennom sine inntil parodien overmenneskelige nettegenskaper spionerer hun på Russlands verste kjeltringer. Den verste av dem alle er en vidunderlig vakker og like ond psykopatkvinne kalt Kira. Hun heter egentlig Camilla og er Lisbeths tvillingsøster. De to har samme mål. De har begge til hensikt å drepe den andre.

Lander elegant

Denne boka fungerer etter min mening best av de tre Lagercrantz-bøkene. Han har skrevet seg inn til et eierskap til Larssons skikkelser, selv om han også her har en tendens til å fortape seg i for mange mennesker og skjebner. Lagercrantz har et godt språk og er en god portrettør. Riktignok av typer så ekstreme at de nesten ender i parodien. Spesielt Camillas høyre hånd, som er så kald og så ond at han overgår den verste nazi-torturist.

Det er driv i boka, og Lagercrantz klarer etter hvert å samle de mange trådene. Boka avsluttes i en ellevilt forrykende James Bond-aktig scene, og Lagercrantz klarer mirakuløst nok å lande denne eventyrserien ganske elegant.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media