Hans Christian Alsvik

Det hjelper ikke at han har gitt ut åtte bøker, laget julekveldsprogrammer og har ansvaret for 17. mai-sendingene på NRK. Tre generasjoner nordmenn assosierer uansett stemmen hans med blåhakenesehornfuglen og elefanter som parrer seg.

-Om vi sender et innslag om den mest eksotiske pippipen på jorda, så skal navnet være korrekt.

Hans Christian Alsvik tar jobben sin alvorlig. Heldigvis. Hele Norges naturfaglærer kan ikke tillate seg å blande kortene.

-Vi bruker mye tid, krefter og penger på at den faglige informasjonen er vettug og korrekt.

Alsvik holder inne i noen sekunder før han smilende mumler:

-Selvskryt skal man lytte til, for det kommer fra hjertet.

HÅNDFAST EROTIKK AV DEN TYPEN MAN

helst forbinder med mannfolkblader, skrev Dagbladets anmelder Knut Faldbakken om novellesamlinga «Nattsøster og andre fortellinger» i 1973.

-Huff ja. Jeg skrev jo noen bøker da, men jeg har slutta med det. Jeg hadde en poetisk raptus, sånn som Holberg. Min varte i sju år og åtte bøker.

Denne påtrengende frilyndtheten kan tjene som illustrasjon på Alsviks litt for bastante karskhet når han vil skildre erotikk, hvilket han gjerne vil, en hurragutt-holdning som grenser til mannsjåvinistisk ufølsomhet, mente Faldbakken.

Den mannsjåvinistiske hurragutten ble begravet med forfatterkarrieren, men erotikken er Alsvik fortsatt tiltrukket av. Hvem vet hvor mange samleier han har elget seg innpå, med mikrofonen potent i været og kikkerten innen rekkevidde. Han lever definitivt ikke etter mottoet «har du sett en så har du sett dem alle».

-Jeg har en utrolig fascinerende jobb. Men jeg skjønner at folk undrer seg. Vi hadde en økonomiansvarlig en gang som var forundret over entusiasmen vår. «E' det nå mer å lag om no da?», spurte han. Det var det jo selvfølgelig.

For det er alltid nok av fisk i havet og midd i madrassen til nye naturprogrammer.

-Og så er det mye som forandrer seg. Da jeg begynte å lage naturprogrammer for 30 år siden hadde vi jo en helt annen type teknikk til rådighet. Vi kunne lage et program om fiskesuppe, for eksempel, og hvis det tilfeldigvis bodde en treskjærer i nærheten av kona vi intervjuet, så tok vi like godt med ham i programmet også. Nå handler naturprogrammene mer om sammenhenger: Det er greit å vise estetiske bilder av blåveisen, men det blir mye mer interessant når vi begynner å spørre hvorfor den står der, hvorfor den blomstrer når den gjør og ser ut som den gjør.

ALSVIKS UTENOMEKTESKAPELIGE FORHOLD

har vært hett avisstoff. I 1989 ble han observert av en Dagbla'-journalist på Fornebu sammen med den britiske skuespilleren Susannah York.

-He he, det er en morsom historie. Jeg var på vei til TV-messa i Cannes, og da jeg kom fram var det en million beskjeder til meg. Jeg hadde bursdag den dagen, og var riktig fornøyd med all oppmerksomheten, selv om jeg undret meg på hvorfor Se & Hør hadde ringt. Da jeg fikk vite at Dagbladet hadde en stor artikkel med bilde av Susannah York og hennes norske venn som de navnga som NRK-reporter Alsvik, skjønte jeg jo sammenhengen. Dagen etter kom dementiet. Det morsomste av alt er at denne Susannah Yorks venn/elsker visstnok ikke liker damer i det hele tatt.

Alsvik hadde sitt på det tørre, og ble tilgitt av kona.

-Jeg husker ikke helt, men jeg tror ikke det ble noe bråk med henne, humrer han.

-Og vi er gift fremdeles!

De tre ungene deres har arvet farens trang til friluftsliv, noe som gleder et bestefarhjerte nå når barnebarna har begynt å komme.

-Jeg dro ungene med meg ut i skog og mark fra de var små, og kunne nok være en mare med det til tider. Jeg syntes det kunne være ålreit å høre om bokfinken hadde kommet og sånt, men med tre småunger på slep hvor kjeften gikk som mitraljøser var det umulig. Det hendte jeg sprakk og brølte «Kan dere tie stille litt!», men det varte jo aldri mer en to minutter, flirer pappa Alsvik.

ALSVIK KOMMER FRA LOFOTEN, MEN

begravde dialekten i 1956. Journalistikken var for ham som så mange andre et blivende sidespor.

-Jeg hadde tenkt å gå hotellfagskolen, men det ble det gudskjelov ikke noe av. Jeg begynte på Universitetet i Oslo og studerte norsk i stedet.

Etter å ha jobbet som journalist i Vestfold Arbeiderblad, fikk Alsvik jobb i Dagsrevyen i 1966. Han oppdaget snart at naturprogrammer var et neglisjert område i NRK, og grep sjansen.

-Jeg har alltid vært interessert i naturen. Det skjer noe hele tida, og det lever og gror og beveger seg uavlatelig.

På grunn av Alsvik er barkebillens sex-liv og ørkenens hemmeligheter blitt felleseie for befolkningen. Mellom en halv million (-Da har vi en dårlig dag) og én million seere samler Naturredaksjonen foran TV-skjermene. Hvorfor i all verden er vi så opptatt av naturen?

-Nordmenn har en mye kortere vei til primærnæringene enn andre folkeslag. Det er få norske barn som tror at melken faktisk kommer i firkanter fra butikken. Det å gå på tur er også en norsk pussighet. Og så har vi et relativt avslappet forhold til det å jakte. I England blir det ramaskrik hvis de viser jaktprogram på fjernsyn. Her hjemme skjønner vi at jakt i regulerte former faktisk må til. Bare tenk hvis vi fikk totalforbud mot elgjakt i Norge så stor som bestanden er nå? Da ville vi hatt fullt av daue elger i Frognerparken, og det ville vel ingen ha likt. Da er det bedre at de får ei kule i panna.

HANS CHRISTIAN ALSVIK HAR FÅTT STATUS

som naturguru i nordmenns bevissthet.

-Jeg får mange telefoner og brev, ja. De fleste er hyggelige, men når folk ringer hjem til meg seint om kvelden og kaller meg en kødd fordi jeg har sagt noe om jerven, da får jeg nok. Særlig når de ikke presenterer seg en gang.

En annen gang ringte telefonen i det Alsvikske hjem tidlig en søndag morgen.

-Det var en mann fra indre Østlandet som skulle på seiltur i Oslofjorden og lurte på hvordan været var.

Men det er undulatspørsmålene som topper statistikken. Syke undulater, bortkomne undulater og ulykkelige undulater.

-Jeg er altså ingen undulatekspert, understreker Alsvik.

Det er bare så lett å tro det.

HANS CHRISTIAN ALSVIK