Dommer Antonin Scalia var flere ganger i Norge og foreleste om sitt fag. Ved hans død sist lørdag er det naturlig å spørre om denne konservative juristen hadde noe å tilføre et relativt liberalt norsk juristmiljø.Svaret er ja.

Men det skyldes verken hans konservative juridiske profil som dommer eller hans spesielle juridiske teori. Først og fremst skyldes det at Scalia var spissformulert, elegant og hadde stor intellektuelle kapasitet. Jeg hadde gleden av å overvære et par av hans forelesninger, og det som sitter igjen i minnet er hans klare resonnementer og hans treffsikre vidd.

Mot slutten av sitt liv som rettslærd, hvorav over 30 år i USAs høyesterett, hadde Antonin Scalia avansert fra å være en outsider som provoserte til debatt og som aldri la skjul på at han elsket nettopp det, til å bli en høyt respektert dommer og juridisk teoretiker, ikke bare blant konservative, men også i liberale kretser. Han var kontroversiell og konstruktiv på en unik måte.

Hans betydning lå ikke i de domsslutningene han var med på og de dommene han skrev. Han måtte ta mange nederlag. Han oppga f. eks. å endre høyesterettsdommen som i sin tid ga selvbestemt abort i USA, enda han var en katolikk som tok dogmene på alvor. Så hadde han da også ni barn. Men her støtte han på en juridisk tradisjon: Høyesterett er tilbakeholden med å endre dommer den har avsagt. Dens prejudikater får stå. Han var heller ikke konsekvent i sin juss. Som konservativ var han for at mest mulig makt skulle ligge hos delstatene, men så bort fra at det var flertall i delstatene for Al Gore mot George W. Bush da valgoppgjøret i 2000 endte i retten, og den konservative Bush ble dømt til president.