Hans Herbjørnsrud er nummer 12

Hvorfor er novellene i «Blinddøra» noe av det beste som er skrevet i Norge?

«Blinddøra» (1997) var Hans Herbjørnsruds femte bok på 18 år og i likhet med de foregående en novellesamling. Unison kritikerjubel befestet øyeblikkelig telemarkingens ry som en av landets ypperste novellekunstnere, og selv om han verken fikk den Brageprisen eller Nordisk Råds litteraturprisen som han ble nominert til, vitner Kritikerprisen for beste voksenbok om «Blinddøra»s posisjon i det norske litterære landskapet.

Vranglås

Boka består av tre noveller, tre dramaer som Herbjørnsrud formidler med språklige mangfold og formmessige mesterskap. Han spiller sprelskt og fantasifullt på sin lommekjenthet i den menneskelige psykes mange rom, og fornekter såvisst ikke det komiske i det tragiske, uten å miste alvoret av den grunn.

Tittelnovellen bringer oss til slektsgards, der ei vranglåst gammel blinddør, med nøkkelen i på innsiden, skjuler forferdelige hendelser fra en ikke så altfor fjern fortid. Jeg-fortelleren har bestemt at låsen omsider skal dirkes opp, men døra for guds skyld ikke åpnes, og en kvinnelig låsesmed (og seilflyger) ankommer pr. bil/daler ned fra himmelen. Dermed er Herbjørnsrud i gang med en suggererende metaforikk - låser, nøkkelhull, skjød, fødsel, død - og dekker det psyko-symbolske koldtbordet mens uhyggesstemningen brer seg, Mysteriet sin løsning, men novellens slutt antyder på beste uhu!-vis at ennå står ikke alle dører på vidt gap i jeg-fortellerens sinn.

Glassboble

«Avtrykk» er en tredjepersonsfortelling om gårdbrukeren Martin som reiser til sin elskerinne i de spirende vårdagene da kona tar med seg sønnen og flytter hjemmefra. Elskerinnen er glassarkitekt og bor bokstavelig talt i glasshus - en ganske annerledes vektløs tilværelse enn hva gardslivet og bygdefolkets konformitetpress innebærer. Også i denne historien, som ender opprivende, eksellerer Herbjørnsrud i lekne beskrivelser, bibelske referanser og metaforikk, og veksler sømløst mellom tidsnivåene.

Dagbladets anmelder, Øystein Rottem, kalte samlingens siste novelle, «Kai Sandemo», for «rosinen i pølsa» og konkluderte med at «en mer intrikat og litterært gjennomført novelle skal du lete lenge etter.» Brevnovellen er på få sider nær forfattet på dansk og hva «intrige» angår skrevet i dialog med Aksel Sandemose. Brevskriveren er nordmann, har sonet sin straff for mordbrann og har fortsatt livet under ny identitet i Danmark. Nå skriver han til sin «tidligere venn» som spilte en stygg rolle under rettssaken etter brannen.

Skrivestykket gir motstand nok til å etterlate leseren fifty-fifty utmattet av og imponert over den fortettede intensiteten i Herbjørnsruds skrivekunst, og bidrar sterkt til at «Blinddøra» er ei bok som forlanger å bli lest om og om igjen.

NOVELLEMESTER: «Han taler ikke med én tunge, men skifter stilart og skrivemåte fra tekst til tekst - og behersker alle tilnærmelsesvis like godt.» Foto: LARS EIVIND BONES
NOVELLEMESTER: «Han taler ikke med én tunge, men skifter stilart og skrivemåte fra tekst til tekst - og behersker alle tilnærmelsesvis like godt.» Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer