Hans hjerte står i Brann

SÅ ER DET i gang igjen. Jeg har en tendens til å glemme fra år til år hvor ille det egentlig er. I løpet av vinteren har jeg hatt en mann som på mange måter har vært en del av familien. Søndagene har vært rolige og hyggelige. En gang laget han til og med middag.

Men nå er det slutt. Eliteserien i fotball har begynt - og den har begynt dårlig, i alle fall for Branns del. Forrige lørdag tapte de 2-0 mot Molde.

Det er viktig å tro på noe her i verden, pleier min ektemann å si. Fireåringen skal rustes opp. Supporterutstyret er blitt for lite, kampropene er blitt ugyldige. Visst kan han fortsatt høste en is eller to av far for å synge: Se på Svante, han ofrer alt for Brann, Svante, Svante, Svante Samuelson. Eller Azar, Azar, Azar Karadaz, men nå må navnene på årets helter øves inn. Hvis det blir noen, da. Torstein Helstad og Raymond Kvisvik har reist til overbetalte jobber i Østerrike.

- Nå skal vi snart gå og kjøpe ny drakt til deg.

- Ja, sier fireåringen begeistret. - Jeg vil ha Rosenborg-drakt!

Min ektemann får noe mørkt i blikket. Jeg legger armene beskyttende rundt gutten. En rein refleks.

- Rosenborg? Selvfølgelig vil du ikke ha Rosenborg-drakt. Du hater Rosenborg. Vi hater Rosenborg!

MIN EKTEMANN gjør hektiske bevegelser som er ment å inkludere hele familien.

- Simen i barnehagen har Rosenborg-drakt.

- Ja, det skal du få meg til å tro.

Min ektemann forklarer guttungen at far til Simen er trønder, at trøndere ikke vet sitt eget beste og at man aldri må bry seg om hva trøndere har og ikke har. Problemet er bare at Simen er fem, snart seks, og barnehagens store helt. Det betyr at fireåringen bryr seg veldig om hva han har og ikke har. Det hjelper ikke at faren hans er trønder.

- Simen sier at Rosenborg er best.

Min ektemann fnyser.

- Best? De tapte jo 1-0 hjemme mot Odd!

- Nå tapte vel Brann også, og det til og med 2-0, skyter jeg inn.

- Molde borte er noe helt annet.

- Er Brann bedre enn Rosenborg, mamma?

- Nei da, vennen min. Rosenborg er best. Simen har rett. For en gangs skyld, legger jeg til. Simen har det nemlig med å hevde de mest utrolige ting. Som at dinosaurene lever i beste velgående og at småsteiner vokser og blir til fjell.

- Da vil jeg ha Rosenborg-drakt. Kan jeg få det?

Jeg ser på det bedende barneblikket.

- Klart du skal få Rosenborg-drakt. Du skal få Rosenborg-drakt av mamma, du.

ET ØYEBLIKK BLIR alt forunderlig stille, det eneste som høres er den kjappe hyperventileringen til min ektemann. Han ser på meg som om det er for siste gang, og jeg får en følelse av at alt vi har hatt sammen er i ferd med å bli fortrengt fra bevisstheten hans. Sannsynligvis vil ikke trumfkortet mitt (det at vi akkurat denne dagen har vært gift i fem år, at vi egentlig skulle ha ligget i en gondol i Venezia mens vi hyllet kjærligheten, at han tydeligvis har glemt det) ikke vil være nok for å redde situasjonen. Som i alle store religioner har kvinnen inntatt rollen som sviker.

- At du kan gjøre dette mot meg, at du kan motarbeide meg på den måten!

Han snur seg mot guttungen og sier kaldt:

- Hvis du kommer hjem med en Rosenborg-drakt, skal jeg brenne den.

Ungen er skrekkslagen. Han begynner ikke å grine. Han hyler.

- Rød er jentefarge, hikster han på utpust.

- Ja da, vennen min, rød er jentefarge.

- Kommer pappa til å brenne Rosenborg-drakten min? spør han usikkert og tårevått etter at min ektemann har strøket på dør.

Jeg svarer som sant er at jeg ikke vet, at jeg ikke engang vet om vi noen gang vil se ham igjen. - Men i tilfelle han skulle dukke opp, er det best at vi kjøper en Rosenborg-drakt uten at pappa får greie på det, at vi har den under genseren og at du ikke tar den av deg før du har vinket til pappa i barnehagen. Gutten nikker ivrig. Hemmeligheter er fint.

TRE DAGER SEINERE får ungen feber og må hjem fra barnehagen. Jeg sitter i et møte og kommer ikke fra. Jeg ringer min ektemann. Han lover å hente.

Idet jeg kommer hjem og låser meg inn i gangen, er alt merkelig stille. Ungen sover, og ved kjøkkenbordet sitter min ektemann med hodet i hendene. Foran ham ligger det svarte og hvite tøyremser slengt utover bordet.

Han har vært i barnehagen. Han har funnet et barn i Rosenborg-drakt som likner mistenkelig på hans eget. Han har blitt ydmyket av Simens far i garderoben. Livet er over for hans del.

Nå har jeg startet en forening, BSK. Brann-supporternes koner er en veldedig organisasjon. Foruten å steike vafler er den ment å trå støttende til i situasjoner lik den jeg har nevnt ovenfor. I tillegg skal vi samles etter hvert Brann-tap slik at både kvinner og barn kan få snakke ut om problemene. Det ligger an til mange møter i år.