- ULOGISK OG HYPNOTISK: I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. I løpet av sommeren og høsten forklarer ekspertduoen hvorfor de mener disse ti filmene er tidenes beste. Dette er film nummer åtte i rekken: «Lost Highway» fra 1997. Video: Ingrid Cogorno / October Films Vis mer

«Lost Highway» (1997)

Hans intense ansikt etser seg fast til netthinna di

David Lynch er en mester i å skape ubehagelige filmer.

Du trer ut i morgenluften med en kopp kaffe og titter ned på trappa di. Der ligger en konvolutt med en VHS kassett inni. Ingen avsender.

Du ser deg rundt. Gata er tom. Du og din samboer setter den nysgjerrig på. Opptaket er grumsete og uklart, men du ser huset ditt filmet utenfra. Det håndholdte kameraet beveger seg opp mot inngangen. Det fortsetter å filme på innsida av huset. Noen beveger seg sakte ned gangen mot soverommet. Kameraet trer inn og ser dere begge ligge å sove. Intetanende. Hjelpeløse. Hvem filmer? Og hvorfor?

  • I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. I løpet av sommeren og høsten publiserer ekspertduoen i Blodklubben sine analyser av ti nominerte skrekkfilmer. Hvilken film som til slutt er verdig hedersbetegnelsen «Tidenes skrekk», er opp til deg. Se alle nominerte her. Stemme gjør du i bunnen av saken.
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling Vis mer

Hva er forstyrrende, vakkert, forvirrende og hypnotisk? Jo, David Lynch sin verden. Lynch er en mester i å skape ubehag, og den mest ubehagelige av dem alle er «Lost Highway»

En sexy rakker av en film

Vi møter en jazzmusiker, Bill Pullman, og hans samboer, Patricia Arquette. Et par som tydeligvis har hatt bedre dager. De mottar mistenkelige og mildt sagt forstyrrende videokassetter utenfor døra. Noe er galt. Vi vet bare ikke hva. Ennå.

Samtidig følger vi en ung mekaniker som lar seg forføre av en mafiaboss´ svært så vakre elskerinne, også henne spilt av Patricia Arquette. Dette leder den unge mannen inn i en mørk og farlig verden.

Fins det forresten noe mer forførende menneske enn Patricia Arquette? Hvis så er har vi neppe godt av å møte henne. En herlig femme fatale.

Disse to historiene henger sammen. Hvordan skal vi selvfølgelig ikke si. Det er uansett ikke så enkelt. For i kjent Lynch-stil er dette kompliserte og forvirrende saker.

Robert Blake´s tragiske skjebne

Filmen introduserer en av de mer skumle karakterene i moderne film. En mystisk og ubehagelig karakter spilt av Robert Blake. Hans intense ansikt etser seg fast til netthinna.

MYSTERY MAN: Robert Blake spiller denne intense karakteren i «Lost Highway». Foto: October Films / CiBy 2000
MYSTERY MAN: Robert Blake spiller denne intense karakteren i «Lost Highway». Foto: October Films / CiBy 2000 Vis mer

Blake ble for øvrig i 2001 tiltalt for å ha drept sin kone, men ble frikjent. Han ble imidlertid seinere dømt til å betale ekskonas familie 15 millioner dollar i erstatning. Ikke ulikt OJ Simpson.

Og apropos OJ Simpson; Lynch har seinere sagt at han ubevisst hadde latt seg inspirere av den rettssaken da han skrev manuset. Han lot seg fascinere av hvordan et mennesket kan lure seg selv til å glemme de mest skrekkelige ting. Hvordan vi, midlertidig, kan miste vår identitet, minne og personlighet. Som Pullman´s karakter sier; «I like to remember things my way. Not necessarily the way they happened.»

Men ingenting kan holdes skjult for alltid.

«Lost Highway» ble Robert Blakes siste rolle. Men den er til gjengjeld svært så minneverdig. Blakes tilstedeværelse og rolletolkning er både nifs og fascinerende, og stjeler all din oppmerksomhet. Blake mente selv at karakteren hans var djevelen. Vi er tilbøyelig til å være enige.

Den første samtalen Pullman har med karakteren til Blake er fantastisk. Creepy som bare det.

Skryt også til Robert Loggia som spiller mafiabossen Mr. Eddy. Er vel bare Dennis Farina som klarer å spille forbanna like overbevisende.

Basert på egne opplevelser

David Lynch har sagt at introscenen i filmen faktisk hadde skjedd ham. Noen hadde en tidlig morgen ringt på hans dørtelefon og hvisket «Dick Laurent is dead». Lynch gikk umiddelbart bort til vinduet for å se hvem som sto utenfor, men det var ingen der.

Filmens første del holder deg limt til sofaen. Det er sjukt spennende. Det er få ting som skremmer mer enn å motta opptak gjort innefra ditt eget hjem. Av deg og din kjære sovende i senga.

Du føler en ukjent fare i det kalde, minimalistiske og sterile huset til Pullman og Arquette. (Som for øvrig var David Lynch sitt private hjem.) Du skjønner bare ikke hvor faren kommer fra.

Hans intense ansikt etser seg fast til netthinna di

Nær perfekt

Filmen er en eneste stor visuell nytelse. Foto og lys sitter som et skudd. En teknisk nær perfekt utført film. Smart og effektiv bruk av lys og skygger satt til mørk og suggererende musikk øker dramatikken og forsterker spenningen. Bare følg med når vi beveger oss sakte rundt i huset til Pullman og Arquette. Det er hypnotiserende og ubehagelig.

For lydbildet i filmen er fantastisk og bidrar til å skape en intens og uhyggelig stemning. Lynch sine faste musikalske våpendrager Angelo Badalamenti leverer som vanlig.

Og det er nettopp stemningen som gjør filmen så skummel. Her er det minimalt med jump scares og utspekulert og grafisk vold. Til gjengjeld nær dirrer filmen av intensitet og uro.

Filmens tempo er og avgjørende. Som i en jazzlåt (neppe tilfeldig at Pullman´s karakter er en jazzsaksofonist) bygger filmen seg tålmodig opp. Mens den hele tiden gir oss små herlige gufs. Og som i en jazzlåt eksploderer den når du minst aner det.

At filmen er så uforutsigbar gjør den også enda mer forstyrrende og uhyggelig. Du vet aldri hvem du kan stole på. Den opererer i sin egen verden, med egne spilleregler.

«Lost Highway» er kald og distansert. Den tar for seg menneskets mørke sinn, hvor angst, svik og sinne regjerer. Filmen er som en vond drøm. Et mareritt du ikke klarer å våkne fra.

Og som i en drøm kan alt skje.

Filmen blir værende

«Lost Highway» er et mysterium. Nesten rart at noe så forunderlig og drømmeaktig kan gjøre så sterkt inntrykk. Men det gjør filmen.

Den blir sittende i lenge etter at TV-en er slått av og kveldsmaten er fortært. Du klarer ikke helt riste av deg den gufne stemningen. Den blir værende. En film du ikke glemmer med det første. Det kan vi garantere.

Lynch har laget flere nifse filmer. «Mulholland Drive» og «Inland Empire», for ikke å snakke om «Twin Peaks: Fire Walk With Me», ga alle deilige frysninger. Men «Lost Highway» er den som skremmer mest.