- Hans Jæger bedre enn sitt rykte

Ketil Bjørnstad har skrevet bøker om Oda Krohg og Edvard Munch. Nå har han skrevet 600 sider om bohemenes høvding.

Godbiter om Jæger

- Jeg ble ferdig med boka nå i natt...

Ketil Bjørnstad rister litt på hamsen og blunker tungt med sine store, melankolske øyenlokk. Han er bohemblek av mangel på nattesøvn, men tydelig lettet over at det hele er over. Ikke bare har han fullført et løp som begynte midt på 1970-tallet, da han slo til med en musikal bygd på Hans Jægers drøm om Patagonia, det forjettede land i Sør-Amerika. Bjørnstad har omsider skrevet en biografi bygd på Jægers beryktede liv i Kristiania, som tilhenger av fri kjærlighet, som bohemkonge, som gambler og fantast, anarkist og forfører.

Men mer enn det: Bjørnstad sitter der søvndrukken og bedyrer at nå er det slutt. Nå har han skrevet om Oda Krohg, Edvard Munch og Hans Jæger. Nå setter han punktum. Nå forlater han bohemtida for godt.

- Et løfte, Bjørnstad?

- Ja, nå må jeg finne på noe annet å drive med. Jeg lagde «Leve Patagonia» i 1978 i et slags ungdommelig overmot, sammen med folk som Cornelis Vreeswijk, Ole Paus og Lill Lindfors. Siden har det gått slag i slag. Og Jæger har for meg vist seg å være et utrolig fascinerende menneske. Dette har vært som å gå til fots gjennom en Dostojevskij-roman.

- Fins det noe nytt å si om Jæger?

- Det har egentlig vært sagt fint lite om den mannen. Det er som om hans dårlige rykte har heftet ved ham helt opp til vår egen tid. To tynne biografier ble utgitt inntil Halvor Fosli i 1994 utga sin bok om «Kristianiabohemen», ei bok som på mange måter oser av moralsk forargelse over Jæger. Jeg kan ikke få meg til å bli indignert av Jægers liv og holdninger. Han er betydelig bedre enn sitt rykte, både som forfatter og menneske. Ja, også som anarkist. For ikke å snakke om erotikeren Jæger! Erotikken var en enestående drivkraft for all hans virksomhet, nærmest en eksistensiell nødvendighet. Han skrev at «den som har elsket, har ikke tenner igjen i munnen». Jæger hadde enorm betydning for Edvard Munch, som satte tre bøker i særklasse: Bibelen, «Raskolnikov» og «Syk kjærlihet». August Strindberg kaller Jæger for «kolossal».

- Du er sikker på at det er Jæger du har skrevet om, og ikke Ketil Bjørnstad?

- Helt sikker. Hver eneste hendelse i teksten er dokumenterbar. Jeg lar ikke Edvard Munch legge armen rundt Jæger hvis ikke Munch har skrevet at han har gjort det. Boka er forsynt med et vell av kildehenvisninger. Det jeg kan tilføre som skjønnlitterær forfatter er selvsagt fascinasjonen. Der forskeren drukner i fotnoter, kan dikteren tilføre biografien levende liv.

- Hva med nye kilder?

- Den som leter, finner. Jeg har saumfart alt som er av biblioteker i Norden og Paris, og jeg har funnet en masse ukjente brev og manuskripter, blant annet et brev Jæger skrev til fyrst Krapotkin for å få ham til å skrive et forord til «Anarkiets Bibel». Han vurderte faktisk å reise til London og slutte seg til Krapotkins anarkister. Også i Arbeiderbevegelsens arkiv har jeg funnet stoff, Jæger var jo i sin tid utenriksredaktør i avisa som skulle bli Arbeiderbladet. Han redigerte blant annet en 1. mai-utgave i 1898, der Munch lagde en spesialutgave av «Skrik» som illustrasjon til et dikt av Nils Collett Vogt. Jægers politiske analyser er sterkt undervurdert. Han så allerede på sin tid hvordan arbeiderbevegelsen kom til å bli politiske kameleoner. At den ikke ville stå løpet ut.

- Hva slags liv levde han når han ikke var på kafé?

- Jeg har fulgt sporene hans fra fødselen i Drammen via barndomsår i Bergen, ungdomstid i Arendal - han skal ha løpt naken gjennom Tvedestrand allerede som tenåring - og deretter sjømannsliv i noen år, med reiser helt til Bosporos før han ble andrestyrmann på en norsk kystbåt. Han hadde en lysende framtid som sjømann foran seg, men ble i stedet stortingsstenograf, en jobb han ble fratatt etter at han ble dømt til fengsel for å ha skrevet «Fra Kristiania-Bohjmen». Det ble begått mye urett mot Jæger, som på et vis aldri er blitt gjenopprettet.

- Var han en svermer?

- Han ble en utopist. Han trodde virkelig på en anarkistisk revolusjon. Han hatet alle autoriteter, og frådet mot kongemakten, kristendommen og høyrepolitikken. Det var dette budskapet han fikk så sterkt gjennomslag for blant 1880-tallets unge. Han må ha vært enestående karismatisk. Men du må huske at han levde i en tid da det var mulig å tro at det gikk an å forandre verden. Like om hjørnet ute i Europa fartet Lenin omkring, og han gjorde jo nettopp det noen år seinere. Alt Jæger drev med, tok sikte på å skape en revolusjon. Han ville bygge en flygemaskin for å kunne fly rundt Eiffeltårnet og dermed innkassere en utlovet premie. Han levde som gambler på veddeløpsbaner i Belgia og Paris. Men målet var ikke personlig gevinst. Han ville vinne tre millioner franc for å finansiere verdensrevolusjonen.

- Men han døde sin tragiske død i 1910, uten å lykkes?

- Han gjorde det, og han etterlot seg et verk som ikke var mindre selvutleverende og nakent enn det Mykle presterte et halvt århundre seinere. Men han sto alene. Francis Bull har filosofert over hva som ville skjedd dersom Bjørnson og Jæger hadde kunnet utstå hverandre. Da hadde norsk kulturhistorie sett annerledes ut, mente han. Og det har han ganske sikkert mer enn rett i.