UTKASTELSEN: Bendik Riis malte sitt eget liv. «Utkastelsen» fra 1955 skildrer familien som må forlate sitt hjem. Foto: Finn Jacobsen
UTKASTELSEN: Bendik Riis malte sitt eget liv. «Utkastelsen» fra 1955 skildrer familien som må forlate sitt hjem. Foto: Finn JacobsenVis mer

Hans liv er blitt en stall hvor Ketil Bjørnstad kan strigle sine kjepphester

Ketil Bjørnstad har skrevet bok om maleren Bendik Riis.

ANMELDELSE: I forordet til sin livsskildring om Bendik Riis skriver den erfarne romanforfatteren og biografen Ketil Bjørnstad at han i januar 2008 ble bedt om å fortelle denne historien av Hans Richard Elgheim og Finn Jacobsen.

Sistnevnte, tidligere NRK-journalist, lagde i sin tid en dokumentarfilm om Riis sammen med Stig Andersen. Jacobsen har i en årrekke samlet papirer og dokumenter om maleren, og har lagt alt sammen ut på http://www.bendikriis.com/, her kan man få kjøpt en CD-rom som også inneholder fotografier og malerier.

Det er dette materialet Ketil Bjørnstad bygger på. Det er et unikt, hjerteskjærende og gripende stoff Finn Jacobsen har samlet! Det skal et stort talent til for å ødelegge noe sånt.

BOKA ER BYGGET opp rundt de tre hovedverkene til Bendik Riis: «Utkastelsen» (1955), «Castraktion» (1957) og «Bendik og Årolilja» (u.å).

Det er et godt valg. Det er for lengst slått fast med referanse til disse maleriene at Riis malte sitt liv. Her beveger Bjørnstad seg på oppgåtte stier.

Han forklarer videre at mens en kunsthistoriker nærmest ville være yrkesforpliktet til å fortolke og vurdere maleriene til Riis innenfor akademiske rammer, er det en forfatters privilegium å gå direkte til historien og se den så å si helt uten fortolkning. Dette gjør det ikke bare mulig å forstå Riis, men også hvordan det Bjørnstad kaller livet selv herjer med oss og spinner våre skjebner.

Til slutt i forordet står det at det er ufattelig at det ikke tidligere ikke er satt søkelys på de personer og institusjoner som sperret Bendik Riis inne i årevis, som medisinerte han, eksperimenterte med han og som stjal fra han.

Ketil Bjørnstad har i sitt engasjement for Arne Treholt vist at han ikke er redd for samfunnets autoriteter. Dette er også vel og bra og et lovende utgangspunkt.

LIVSSKILDRINGEN ER FORMET som et langt brev til Bendik Riis. Hvor heldig er dette valget? Brevet er adressert til en som ikke kan lese det.

Bjørnstad begrunner det med at Riis skrev så mange brev han ikke fikk svar på, nå skulle han endelig få et langt brev tilbake.

En smakebit fra side 46: «Alt jeg skriver om i denne boken, er jo ting du ønsket å fortelle om. Og best fortalte du om det i dine bilder. Men når jeg leser det du skriver, blir jeg rørt, fordi det er så direkte, så åpnet og billedlig, det også, og fordi du skriver så lineært. Du skaper en historie over tid, som kan virke avslørende. Den er ustoppelig. Den er en bølge. Den er uten punkter.»

Hans liv er blitt en stall hvor Ketil Bjørnstad kan strigle sine kjepphester

Er det ikke en motsetning mellom å være direkte og å være billedlig, kan det lineære danne en bølge? Her er det vanskelig å henge med.

Flere passasjer i boka tyder på at Ketil Bjørnstad forfekter en slags manikeisme, at verden er en kampplass mellom det onde og det gode. Kunsthistorikerne og psykiaterne er allerede nevnt i forordet som destruktive og onde. Utover i boka kommer det flere til: redaktører, produsenter, professorer og kritikere.

Som en kommentar til at Bendik Riis som akademielev avviste korrektur av Søren Onsager, utbryter Bjørnstad på side 82 at det er ingenting en forfatter hater mer enn et manus fullt av gule lapper.

Slike utsagn må karakteriseres som dilletantiske, de aller fleste kan lære av innvendinger. Er det genisestetikken som stikker fram hoven her?

Et annet onde representerer biografer som først og fremst skal være kritiske, dette er bare noe de sier for å framheve seg selv, hevder Bjørnstad. Slike typer skal bare vise at de står på et enda høyere nivå enn Munch, Hamsun og Mykle.

BJØRNSTAD SIER i sitt brev til Bendik Riis: «Jeg heier på deg. Det er mitt fortellertekniske ståsted.»

Dette er en utmerket holdning, men et fortellerteknisk ståsted kan det ikke sies å være.

Den empiriske biografien kritiseres som en «møkkasjanger». Bjørnstad besinner seg imidlertid, det er tross alt ikke så mange sidene siden han mer enn antydet at Bendik Riis hadde et kjærlighetsforhold til en søster, og han innrømmer at han sitter i glasshus, sjangeren er vanskelig.

Han har ikke skrevet noe han ikke ville ha kunnet lese opp for Bendik Riis, forsikrer han. Dette er også en beundringsverdig norm.

Nå har Bjørnstad forsikret om at han ikke ville skrive noe annet enn det Riis selv ønsket å fortelle. Hvordan vet han hva Riis ønsket? Må ikke biografen da fortolke og forvalte dokumenter.

Bjørnstad kommer ikke unna at han også blir en slags formynder i forhold til Bendik Riis, altså en rollen han forakter og som han ikke vil inn i. Det han har skrevet blir bestemmende for hva mange skal mene om Riis, og den store maleren fra Fredrikstad har ingen mulighet til å beskytte seg eller å ta til motmæle.

DETTE ER ET EKTE dilemma, kan Bjørnstads løsning på det aksepteres? Mye tyder på at han som kunstner mener å ha en slags privilegert innsikt i Riis liv.

Han blander også sitt liv såpass mye inn i boka for å sannsynliggjøre dette fellesskapet. Bjørnstad har opplevd noe av det samme fra akademiske besserwissere som Riis opplevde.

De to deler ifølge Bjørnstad forakten for de skriftlærde, det være seg kritikere, kunsthistorikere, dommere i høyesterett, psykiatere og alle slags myndighetspersoner.

Hadde det ikke vært enklere å si at et menneske kan forstå et annet menneske fordi det selv er et menneske?

DE GODE KREFTENE står hedersmannen Edgar Buer for, han var formann i Fredrikstad Kunstforening og oppdaget at kommunen hadde tatt beslag i en rekke av Bendik Riis' malerier og skisser og oppbevarte det på en uforsvarlig måte.

Buer, som livnærte seg som tegnelærer ved Fredrikstad realskole og gymnas, forsvarte vennens eiendomsrett i noen brev som det spruter rettferdig harme av, han fikk også arrangert en salgsutstilling for sin venn.

Endelig var det en som sto opp for Riis, Bjørnstad hevder at dette ble et vendepunkt. Bjørnstad gir også i boka en fin skildring av Haakon Fjeldheim, en barndomskamerat som lot Bendik Riis få bo i en liten hytte på hans eiendom på Malmøya.

Uten Fjeldheim virker det tvilsomt om Riis noensinne hadde sluppet ut fra Gaustad. Det var i årene på Malmøya fra 1952 til 1960 han skapte sine hovedverker.

Han malte også fanen til Malmøya vel, en liljekonvall på blå bunn. Mange mener det er den flotteste markblomsten som er malt i Norge. Dessverre er den ikke gjengitt i boka.

NOE AV DET MEST gripende i denne fortellingen er sitatene fra Gaustad Asyls journal, og fra brevene som har ligget ved denne journalen. Mange av de tilbakeholdte brevene var til Fjeldheim.

En gang skrev en psykiater ved Gaustad til Fjeldheim at de fleste av brevene fra Riis «har havnet i kurven» og videre at det ville være en fordel at Fjeldheim skrev til Riis og sa at han ikke hadde tid til å se han eller liknende.

I 1952 fikk Riis antatt to bilder på høstutstillingen, og han skrev et brev for å takke juryen for den første anerkjennelsen han hadde fått på 19 år. Dette brevet ble holdt tilbake av sykehuset.

Det er rått. Hva slags faglig begrunnelse kunne en psykiater ha hatt i 1952 for å holde tilbake et slikt brev? Slikt er trakassering.

I BOKA BESKYLDES også Gaustad for å ha stjålet bilder og skisser, og psykiater Christopher Lohne Knudsen pekes ut som en mistenkt.

Bjørnstads kritikk skjemmes dessverre av en del helt unødvendige påstander.

For det første var ikke Scharffenberg hovedmann for det som kalles medisinsk eksperimentering på Gaustad før og etter annen verdenskrig, han sluttet på Gaustad i 1919. Han hadde store svineflokker på skogen, men denne var ikke hans.

Det er heller ikke riktig at Ørnulf Ødegaard var den internasjonale hjerneforskningens far og at han stilte dr. Mengele helt i skyggen.

Slike voldsomme overdrivelser svekker budskapet og gjør det lettere å avfeie også den delen av kritikken som er vel begrunnet og som i seg selv er mer enn nok. Her er det ikke nødvendig å overdrive.

Bjørnstad er en såpass erfaren forfatter at han burde ha skjønt at han også er i besittelse av makt, misbruker han den blir han ikke bedre enn dem han kritiserer.

CHRISTOPHER LOHNE KNUDSEN, som ifølge boka behandlet Bendik Riis, holdt det offentlige foredraget «Kunst, temperament og sinnssykdom» en rekke steder med maleriene til Riis som illustrasjonsmateriale.

Tenkte Lohne Knudsen noen gang på at dette kunne være krenkende for Riis, spør Bjørnstad? Så enkelt kan det gjøres!

Bildene som Gaustad angivelig skal ha tilegnet seg ulovelig hang først på en arbeidsstue, altså til glede for pasientene. Deretter ble de flyttet til klinikksjefens kontor, er det nå kommet fram.

Tenk det, direktøren som hadde nektet han å skrive takkebrev til juryen for høstutstillingen. Nå hang bildene på sjefens kontor, helt utrolig og helt sant.

BREVSKRIVER: Ketil Bjørnstad har skrevet bok om Bendik Riis i form av et brev til Riis. Foto: Lars Eivind Bones
BREVSKRIVER: Ketil Bjørnstad har skrevet bok om Bendik Riis i form av et brev til Riis. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer