Hans liv som hund

Martin Kellermans Rocky flyttet grenser for pinlig selvutlevering lenge før Knausgård. Nå feires 15-årsjubileet.

PÅKOSTET JUBILEUMSBOK: Rockys svenske forlag, Kartago, markerer 15-årsjubileet med en fett påkostet samlebok. I den har de samlet alle originalstripene mellom 2008 og 2013. I tillegg er det forord og etterord av Karl Ove Knausgård og Martin Kellerman. De ti første åra av serien er allerede samlet i «Rocky 10 år» på samme forlag. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
PÅKOSTET JUBILEUMSBOK: Rockys svenske forlag, Kartago, markerer 15-årsjubileet med en fett påkostet samlebok. I den har de samlet alle originalstripene mellom 2008 og 2013. I tillegg er det forord og etterord av Karl Ove Knausgård og Martin Kellerman. De ti første åra av serien er allerede samlet i «Rocky 10 år» på samme forlag. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer
Meninger

IDEER: 1998 begynte ikke spesielt bra for svenske Martin Kellerman. Han fikk sparken som vitsetegner i pornobladet Aktuell Rapport, ble dumpa av kjæresten og samtidig kastet ut av leiligheten. Dermed kunne Kellerman, som da var 25 år, lett ha sunket ned i destruktiv selvmedlidenhet og drøy drikking. Hvilket han gjorde. Men samtidig dokumenterte han alt sammen i tegneserieform.

Han tegnet seg selv som en storhodet hund han kalte Rocky og gjorde Stockholmsfaunaen en god del rikere ved å gjøre vennene om til tigre, krokodiller og rotter.

I utgangspunktet var stripa bare ment som en morsom greie for kompisgjengen, men da gratisavisa Metro plukket den opp samme året var en av Skandinavias største stripesuksesser født.

Det tok ikke lang tid før Martin Kellermanns stripe kom seg over Svinesundsbroa. Dagbladet begynte å trykke Rocky i 1999. Da hadde avisa allerede satset sterkt på humorstriper i noen år gjennom gjesteserier og konkurranser, og Pondus og Nemi var blitt blant de mest populære. De tre stripene tilførte den ellers Hårek-pregede stripesjangeren som regjerte norske avissider sårt tiltrengt friskt blod, men Rocky var, og er, uten tvil den mest innovative av dem.

Kellerman ga blaffen i svært mange godt innarbeidede stripekonvensjoner og tenkte helt fra starten langt utenfor den avlange boksen.

Han skapte et fleksibelt persongalleri med karakterer som kommer og går, i motsetning til i konvensjonelle striper der de samme trynene dukker opp i stripe etter stripe.

I Rocky er det bare Rocky som er garantert fast plass. Rocky er også usedvanlig teksttung. Rutene er gjerne så fulle av skrift at tegningene noen ganger bare skimtes under de tykke dialogskyene.

Og der de fleste tradisjonelle stripeserier bygger opp en vits som kulminerer i siste rute, maler Kellerman de humoristiske poengene jevnt utover.

I Rocky kan andreruta være like morsom som den siste, det høres selvfølgelig ut, men skjer dessverre alt for sjelden i andre striper. Den manglende respekten for klassisk oppbygging fører til at Rocky er en av få avisstriper som faktisk blir bedre når man leser flere etter hverandre.

Mindre begavede striper gjentar seg selv så ofte at en dose på én om dagen er mer enn nok, men Kellerman illustrerer situasjoner og handlingsforløp som går langt utover den enkelte stripes rammer og gjør at samlebøkene er obligatorisk lesning. Serien fungerer som en quick fix i avisa, men også som en episk fortelling om Rockys liv og levnet. Dette kom spesielt godt til syne i «Rocky og Edith» fra i fjor hvor kjærlighetsintrigen fungerte som en rød tråd gjennom hele boka.

Selv om det ikke var overraskende at Rocky slo an i Norge, kvaliteten tatt i betraktning, er arbeidet til oversetter Dag F. Gravem umulig å overvurdere.

Ved å plassere Rocky og vennene hans i Oslo, med norske referanser, gjorde han serien mer relevant for nordmenn og heldigvis er begge byer utstyrt med skjærgård, slott og et utall barer og kafeer så de største visuelle bristene unngås. Men enda viktigere har det vært at Gravem klarte å gi Rocky de norske bjeffene han fortjente.

For Kellerman er ikke bare en observant tegner, han skriver bedre dialoger enn de aller fleste tegneserieskapere og en god del forfattere. Og selv om nordmenn liker å tenke at vi er flytende i svensk er det ikke like enkelt å få med seg alle nyansene i Kellermans språk, til det er slangordene og de særsvenske referansene for mange.

Det gode språket er sikkert en årsak til at Karl Ove Knausgård har avslørt at han er fan, og hvilken forfatter kan motstå litterære analyser som denne, av Bibelen?

«Det er som å lese telefonkatalogen for Jerusalem! Bare masse jævla navn! Først skaper han jorda, så Adam og Eva, så ramser han opp alle som blir født og dør på hele kloden fram til syndefloden! Da tilter han og drukner alle bortsett fra Noa! Du bare, hvorfor navngi alle sammen hvis de uansett ikke er med i resten av boka?! Greit, han skapte jorda og himmelen og alt sammen, men noen forfatter var han faen meg ikke!!»

Da forlaget Egmont dumpet Rocky i fjor, tok derfor Knausgård og forlaget hans, Pelikanen, over ansvaret for bokutgivelsene i Norge.

De to mennene har mer til felles enn forlag og gjensidig beundring. For før Knausgård bergtok hele Skandinavia med sine store og små betraktninger fra virkeligheten, var Martin Kellerman den ubestridte kongen av usminket, og ofte svært lite flatterende, selvutlevering.

Knausgårds prosjekt virket kanskje friskt og rått i litterær sammenheng, men i tegneserienes verden er det en velbrukt sjanger. Tegneserieskapere har blottstilt sine syke runkevaner, pornoavhengighet og prostitusjonsbruk uten å skjelve på hånda en eneste gang.
Kellermans virkelige venner, som jeg har intervjuet opp gjennom årene, har ingen problemer med å bli framstilt som skabbete dyr og få sine verste fylleflauser foreviget i både tekst og bilder.

Frosken mente det var supert å kunne få lese en slik dagbok over sitt eget liv og hadde en god løsning på eventuelle pinlige avsløringer: «Hvis mamma spør om noe spesifikt sier jeg at den episoden selvfølgelig ikke hente, og at det bare er en tegneserie».

Om alle som har blitt driti ut i serien i løpet av årene er like fornøyde, er tvilsomt. Uansett hvor lite flatterende andre kommer ut av det, er det alltid en som står igjen og ser verre ut, og det er Rocky selv.

Femten år, Rocky har definitivt blitt mindre infantil og mer ettertenksom med årene, eller kanskje bare mer desillusjonert, som han selv sier: «Livet er for kort til å sløse bort tid på storslåtte opplevelser!»

Så hva vil kunne skje med Rocky fremover? Bladmarkedet er presset, derfor la også Egmont ned sitt Rocky-blad.

Men Bestselgerforlaget har nå tatt bikkja inn i varmen igjen og utgir nytt Rocky-blad hver sjette uke. Så gjenstår det å se hvordan salget går, men selv uten eget blad vil nok Rocky bestå så lenge Kellerman ønsker å tegne den, for er det en stripe som ikke står i fare for å kjede vettet av opphavsmannen og stagnere i gamle vitser eller endimensjonale karakterer så er det Rocky.

Så det er bare å håpe at denne hunden har ni liv.   

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.