ANMELDELSE: Noe av det mest besynderlige med bøkene til Thure Erik Lund er smitteeffekten av språket hans. Bare å lese dem er risikabelt, enda verre er det å skulle forklare hva det er som appellerer uten øyeblikkelig å spontanadoptere det særegne ordtilfanget.

«Straahlbox» er Lunds niende og hittil tjukkeste roman, fem hundre sider som fortsetter et språklig nybrottsarbeid uten egentlig sidestykke i samtiden.

Lund formulerer seg med den rabiate energien til en sprellende fisk strandet i det norske språket. Han åpner et eget kravlende bol av ord. Denne gangen skriver han i tillegg som om selve romanformatet er blitt klaustrofobisk.

Teksten vender og snor seg i en trassig vrangvilje mot å skulle gripes. Handlingen lar seg ikke gjenfortelle, fortellerstemmene skifter, ingen holdepunkter er varige. Som helhet er boka med viten og vilje problematisk. Men dersom leseren imøtekommer denne motvilligheten, er romanen en fragmentarisk skattekiste av intelligent humor og skarp sivilisasjonskritikk, bundet sammen med en litterær lekenhet jeg ikke har lest maken til på denne siden av Lunds egne Myrbråten-romaner, diktene til Øyvind Berg og romanene til Roberto Bolano.