VERDENS UNDERGANG: I Erlend Loes nye roman må en gruppe på fem legge ut på et farlig oppdrag for å redde verden fra seg selv. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet.
VERDENS UNDERGANG: I Erlend Loes nye roman må en gruppe på fem legge ut på et farlig oppdrag for å redde verden fra seg selv. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet.Vis mer

Sommerboka i Dagbladet 2018

- Hans tid som tafser var etter alt å dømme over

Les utdrag fra Erlend Loes nye roman «Dyrene i Afrika».

Vidkun brukte tuppen av pekefingeren til å transportere de siste smulene fra rugbrødet opp fra matpapiret og inn i munnen. Deretter brettet han papiret pent sammen og ble sittende tafatt med det i hånden mens han taus betraktet kollegaene. Wenche Müller satt som vanlig vis à vis ham på den andre siden av det hvite lunsjbordet som var en del større enn tannklinikken egentlig behøvde. Wenche var i ferd med å spise en gulrot. Ut i fra den kantete formen antok Vidkun at den var blitt skrellet med ostehøvel. Deretter hadde den ligget inntullet i fuktig kjøkkenpapir ved siden av brødskivene i matboksen hennes. Og nå spiste hun den altså. Som hun gjorde hver dag. Hun passet godt på, Wenche. Hun var nøye både med seg selv og andre. Det var ingen overdrivelse å si at Wenche hadde klinikkens beste tenner. De var gnageraktig fine og blanke. Alle på denne arbeidsplassen hadde flotte tenner. Men likevel. Wenches var ekstra skinnende. Hvordan greide hun det? Er det stoffer i gulrot som polerer tenner? Eller er det simpelt hen genetikken som er i spill? Vidkun visste fra studietiden at genetikk har en tendens til å sette seg i tenner.

Han registrerte at Wenche nikket til noe Tofte sa. Han hørte ikke etter, men antok at det som vanlig var det et eller annet om hyttetaket, datterens hund eller en langhelg i London. Når Tofte snakket, var det i hovedsak sprøyt og Vidkun hadde lært seg at det var tilstrekkelig å nikke, så han nikket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vidkun hadde fått nok av Tofte for lenge siden.

Han hadde vel i grunnen fått nok av det meste.

(…)

Til høyre for Tofte satt Renate. Hun nye pene. Som svarte i telefonen og booket timene. Hun som hentet folk på venterommet. Renate lindret tannpine ved sitt blotte nærvær. Folk som hadde fått tenner slått ut og satt med blod i ansiktet og på klærne, smilte inderlig, som om de mottok en åpenbaring i et renessansemaleri, når Renate ytret navnet deres med den smilende munnen sin, full av tann etter skinnende tann, lik en regnskog hvor morgenduggen sakte fordamper.

Vidkun hadde advart Tofte mot at Renate var i peneste laget, at det kunne forskyve den skjøre, sosiale balansen som i snart femten år hadde gjort klinikken til en så innbringende geskjeft. Men Tofte hadde ansatt henne likevel. Vidkun kunne ha stoppet det, men engasjementet hans i administrasjonsarbeidet dalte år for år. Tofte fikk bare holde på. Klinikken tikket og gikk uansett nesten av seg selv. Det var bare å møte på jobb og være blid og solbrun, så strømmet de stakkars tennene på. Det sluttet aldri å forbløffe Vidkun at folk ikke klarte å holde orden i munnen sin.

(…)

Hvis Renate hadde vært en binne og Vidkun en stor bjørn, tenkte Vidkun, ville han fulgt etter henne i skogen. Han ville ha revet ned trær og vist styrken sin, og til slutt ville han ha fått henne. Det skulle foregå på et høydedrag med utsikt over et elvedelta. Han skulle ha passet godt på henne og sørget for at hun ikke snek seg vekk og møtte andre bjørner. Binner er notoriske rundbrennere. Dette hadde Vidkun lest om i en bjørnebok og det opprørte ham. For binner er det ikke uvanlig å ha både fem og syv partnere i løpet av brunsttiden. Det er lett å tro at skogen er et fredfullt og etisk bærekraftig sted, men intet er lengre fra sannheten. Binner er tøyter.

Vidkun fòr sammen og kikket oppskremt på de andre. Hadde kollegaene kanskje skjønt hva han tenkte? Det virket ikke slik. De spiste og drakk som før. Ingen av dem så i hans retning. Vidkun hadde levd i førtiseks år uten antydning til avvikende fantasier. Men i løpet av de siste månedene hadde de kommet sigende. De rareste ting. Han så seg selv som ulike pattedyr, noen ganger sågar som vekselvarme dyr, og hver gang følte han et sterkt ønske om å formere seg. Dette bekymret ham. Han burde fortelle det til noen. Ikke til kollegaene. Det ville være å gå over streken. Men antakelig burde han informere Line. Det var det folk gjorde. De snakket med ektefellen sin om det som plaget dem, så fikk de hjelp og støtte. Det kunne til og med tenkes at de i løpet av prosessen ville komme nærmere hverandre. I hvert fall fremstilte parterapeutene det slik i spaltene sine.

Vidkun møtte blikket til Wenche Müller og oppdaget at hun fra denne vinkelen merkelig nok liknet på en gnu. Wenche-gnuen løp på savannen og diltet med baken. Vidkun-gnuen løp bak henne, full av genetikk som lengtet etter å komme seg til neste generasjon.

Nei. Nå fikk det holde. Vidkun reiste seg, tok matpapiret, vannglasset og kaffekoppen og gikk til kjøkkenbenken hvor han kastet og ryddet, slik alle på kontoret gjorde, her var det flat struktur, eller kanskje ikke helt flat, men nesten. Deretter forsvant han inn på behandlingsrommet sitt for å gjøre klar til neste pasient.

Tofte, Wenche og Renate var i stuss. Dette var en arbeidsplass hvor var det ikke var vanlig at folk reiste seg uten å avrunde lunsjsamværet på en trivelig måte. Det hadde vel knapt nok skjedd før. Kollegaene ble sittende med bekymrede ansikter helt til Tofte skar gjennom og sa: Nei, vi får vel komme i gang, jenter. Hullene fyller seg ikke selv. Så åpnet han den bardehvallignende munnen sin og lo en god del mer enn det som var passende i situasjonen, men han unnlot å klapse Renate på baken da hun passerte. Dette foregikk tross alt i Skandinavia, verdens mest likestilte samfunn, et godt stykke ut på totusentallet, og Den Norske Tannlegeforenings Tidende hadde nylig trykket en artikkel om trakassering. Tofte var ikke dummere enn at han skjønte han måtte holde seg i skinnet. Han følte en slags sorg over å måtte la det være. Han levde i feil tiår. Eller i feil land. Russiske tannleger kunne antakelig fortsatt tafse på assistentene sine, så han for seg. Men han kunne jo ikke russisk. Hans tid som tafser var etter alt å dømme over.