ORDKNAPP:: - Diktet er alltid leserens dikt, sier novemberpoet Siw Anja Hansen. Litt avslører hun likevel om vinnerdiktet. Foto: Privat
ORDKNAPP:: - Diktet er alltid leserens dikt, sier novemberpoet Siw Anja Hansen. Litt avslører hun likevel om vinnerdiktet. Foto: PrivatVis mer

Håp! Alltid håp!

Bare 20 ord førte Siw Anja Hansen helt til topps.

Med det lille diktet «Du opphører når jeg ler» er Siw Anja Hansen kåret til månedens poet for november. Sine 20 små ord til tross, er det som om diktet klarer å gripe noe stort gjennom det lille.

- Takk! Ja, det er min målsetning — det blir som å spissformulere en argumentasjon, sier Siw Anja som sist ble månedens poet i desember 2008. Som da er hun også nå sparsom med opplysningene om vinnerdiktet:

- Diktet er alltid leserens dikt. Jeg ønsker ikke å røpe mer utover at diktet også denne gang omhandler en asymmetrisk relasjon og utrygghet. Men håp! Alltid håp, sier hun.

Nyord
- Hvordan ble til det til, og hvordan har du jobbet med det?

- Jeg har mange dikt jeg kommer tilbake til og sliper på. Dette diktets fødsel foregikk for flere år siden, og jeg har jobbet masse med det. Her er jeg blant annet opptatt av virkemidler som linjeinndeling, kontraster, manglende punktum, vokallyd, rytme, å overraske, å gjenta lyd og å skape noe originalt; noe nytt; nye ord og nye formuleringer.

- Hvor kommer ordet «ankeltegn» fra — fant du det på selv?

- Ja, det ordet fant jeg på selv. Å skape nye ord er spennende!

- Vi ser for oss at det har med å finne bakkekontakten å gjøre. Kan det stemme?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det kan ha med bakkekontakt å gjøre, grunning, stabilisering, trygghet? Ankeltegn kan også være noe som ikke innehar hevelse, noe sommerlyst, et håp som vinker. Eller som en tatovering som tier trygt.

- Og hva med tittelen, «Du opphører når jeg ler», kan du si noe om den?

- Tittelen skal skape en forventning, et drag mot teksten. Den kan gjerne være i kontrast til teksten, men må ha et poeng. Tittelen jeg har valgt her, er kjempeviktig for meg.

Arr tier aldri
Siw Anja er fysioterapeut som videreutdannet seg som psykisk helsearbeider. Til daglig jobber hun med barn, ungdom og voksne i Kompetansesenter for rus og psykisk helse i Sarpsborg kommune. I januar starter hun på enda en videreutdanning for fysioterapeuter med «sporene i kroppen etter sjokk og traumer», et tema hun også jevnlig går til veiledning om.

- Jeg er spesielt opptatt av mer åpenhet og inkludering innen psykisk helsearbeid, sier Siw Anja. 

- Psykiatri er et mye omtalt fag for tida. Har du synspunkter på hva som er psykiatriens fremste forte? 

- Det er viktig at vi er engasjerte fagpersoner og at vi gir gode muligheter for oppfølging og rehabilitering. Mye ble bedre etter opptrappingsplanen, men vi må følge dette opp nå når tilskuddene er borte. 

- Hva slags utfordringer eller feller står psykiatere overfor?

- En av dem er de mange unge som faller utenfor skole og samfunn. Blant annet er det for få ordinære arbeidsplasser for personer som trenger litt ekstra støtteanordninger. Som fysioterapeut innen psykisk helsearbeid, savner jeg et bredere samarbeid på tvers av profesjoner, nivåer og etater. Jeg blir stadig overrasket over manglende fokus på sammenheng og samspill mellom psyke, soma og det sosiale livet. Som fysioterapeut, erfarer jeg daglig at kroppen snakker: Kroppen kommuniserer det munnen tier om. Arr tier aldri.

Tekstverksted
Novemberpoeten er, som hun sier, «stolt alenemor til en syttenåring». Til felles har de blant annet en brennende fotballinteresse.

- Det preger vår hverdag på en herlig måte. Jeg har spilt toppfotball i mine yngre år, og denne interessen lar seg godt kombinere med poesiinteressen, sier Siw Anja.

Hun har også arrangert hele ti Diktkammertreff på Herregaardskroa og sier seg «svært glad» i Diktkammeret. Selv etter mange års tilstedeværelse deltar hun med noen dikt hver eneste måned.

- Diktkammeret er det eneste tekstverkstedet jeg bruker; jeg føler meg hjemme her. Jeg har lært mye av å lese leksjonene og kommentarene til diktlærer Helge Torvund. Det å følge trådene med diskusjoner under diktene er også lærerikt, sier hun. 

Hun mener bredden av erfaring og nyskapning blant kammerpoetene, skaper en fascinerende miks av skribenter i alle aldre der inne.

- Da du ble månedens poet sist, innrømmet du et ønske om å utgi dikt i bokform. Har du kommet lenger med å sette sammen et manus?

- Jeg har finpussingen igjen og jeg håper at jeg får utgitt en samling snart. Selv om Helge Torvund en gang sa at det nåløyet er som herda lim!

Juryens kommentar:  

Merkverdig fortetting«»
Eit dikt på gåtespråk. Kva er det som skjer her inne i denne merkverdige fortettinga? Det er ikkje lett å seia. Og faktisk er dette eit av dei dikta ein aller helst bare skulle la fungera i fred. Om ein byrjar å pirka i det med den analytiske bokstaven, er det som om det glir unna. Men om me nå likevel varsamt studerer det, så finn me:  eit du og eit eg, eit underlag, og det finst antyda kroppar som pustar og som kan gli. Tittelen kan gje oss ei kjensle av ein sårande, nedverdigande lått som på ein måte utslettar «den andre». Men nett dette er ein lått som gir «eget» i diktet  fotfeste, «jeg glir / ikke når jeg ler». Legg merke til den suverene bruken av linjedeling: først glir eg, så glir eg ikkje når eg ler. Og uttrykket «ikkje når eg ler», kan lett gi assosiasjonar til den velkjente dialogen: «Gjer det vondt? Bare når eg ler.» Her er det noko som vert betre når eg ler.

Det kan verka som om låtten her er ein måte å få overtak på, samstundes som den som ler har problem med å finne eit sikkert feste i verda. Men nettopp i låtten, som jo er eit ord som er tvitydig; glede og hån, festar grepet seg her. Dikteget kan svulma på ein annan måte enn ein gjer når ein trekkjer pusten, ei slags svulming i sjølvkjensla, i sinnet, kan me tenkja oss. Men nett når me føler me har eit visst tak på diktet, kjem sistelinja og gir oss ei ny einansk gåte: «Da finner jeg ankeltegn». Den vil eg bare la bli ståande slik, som om dette diktet er det «ankeltegn» eget fann. Eit teikn på å finne eit feste i verda, der det mangetydige i relasjonane mellom eit du og eit eg kan sleppa fram på godt og vondt og bli ei lita underleg og ruglete perle av eit dikt.

For juryen,
Helge Torvund

I juryen sitter Helge Torvund (diktlærer i Diktkammeret), Kristian Rishøi (diktlærer i Skolekammeret) og Maria Børja.