Håp for Brasil under Lula?

Lula er ingen Messias, men fortjener kritisk støtte som strateg, nytenker og inspirasjonskilde, skriver Vegard Bye

MEDIEVITER

Jon Martin Førland, for tida bosatt i Bahía, Nordøst-Brasil, hadde den 18. mars et besynderlig tilsvar på min reportasje i Dagblad-Magasinet den 21. februar.

Vi kan først fastslå hva vi er enige om (gjengitt med Førlands egne ord):

- Brasils økonomi er pill råtten og det politiske systemet er tvers igjennom korrupt.

- Volden er uhyggelig, kriminalitet lønner seg.

- Arbeidsledigheten er skremmende, infrastrukturen er rystende, helse- og skoletilbud er alarmerende skralt.

- Det første året med Lula ga tilnærmet nullvekst, men også en stabilisert økonomi.

La meg også for ordens skyld rydde av veien noen vindmøller han har satt opp for å argumentere mot, som ikke er mine:

- Jeg har ikke sagt at en som har vært fattig som barn nødvendigvis er kvalifisert til å redde verdens fattige (men som Brasils 180 millioner nå har fastslått behøver det heller ikke å være noen ulempe).

- Jeg har aldri sagt at Lula alt har kommet langt i å gjøre verden til et rettfedig sted å være.

- Og jeg tar slett ikke ansvar for Dagbladets tittel etter min mening håpløst naive tittel på min reportasje: «Lula vil redde de fattige».

DET JEG IKKE

klarer å få tak i, er hvilket ærend Førland egentlig er ute i. Trodde han at Lula skulle rette opp denne verdens mest skjevfordelte gigant av et land, og gjøre 500 års forbrytelser godt igjen i løpet av et år? Eller er det helt motsatt, at i denne vonde verden, og ganske spesielt i Brasil, er alt så jævlig at det er helt bortkastet å prøve å gjøre noe med det?

Eller mener Førland faktisk at Lula bare har gjort ting verre? Når han foreskriver sin løsning for Brasil med uttrykk som «kirurgi uten bedøvelse», «skjære dypt nok til å substansielt endre de syke strukturene i landet», blir spørsmålet om dette er medisinske metaforer for væpna revolusjon à la Cuba? Eller er det en gjentagelse av Allendes alliansestrategi som framprovoserte kuppet, eller kanskje av det ytterste chilenske venstres kritikk av Allende for å unnlate å væpne arbeiderklassen da motsetningene virkelig tilspisset seg?

Lulas store utfordring er å bygge en nasjonal allianse både i økonomisk, politisk og sosio-kulturell forstand, som kan sikre vekst med fordeling, som kan revolusjonere de sosiale basistjenestene og infrastrukturen i landet uten at samfunnets økonomiske grunnlag blir undergravd. En radikal jordreform og matsikkerhet må kombineres med effektivt eksportjordbruk. Det blir avgjørende å opprettholde offentlige tjenester som faktisk holder et meget høyt nivå men idag stort sett står bare til rådighet for de rike (f.eks. universitet og mange dyre sykehustjenester), gjøre dem reelt tilgjengelig for underpriviligerte og svarte uten at middel- og overklasse flykter fra dem og undergraver deres standard. En annen vanskelig kombinasjon som er godt kjent fra vår egen politiske historie er vekst og vern: hvordan videreutvikle eksport-suksessen til landets jordbruk og bygge ut energi og annen infrastruktur, uten å true Amazonas og sikre urfolkenes rettigheter.

ENHVER HISTORISK

analyse av brasiliansk og latin-amerikansk politikk tilsier at alliansepolitikken er avgjørende for demokratiets konsolidering. Dette skjønner Lula bedre enn de fleste. Hans store styrke som president er at han har verdens største organiserte bevegelse i ryggen, en kombinasjon av masseorganisering fra de industrielle og post-indistrielle bevegelsene: noe så sjeldent i Latin-Amerika i dag som en sterk fagbevegelse (ikke minst innen jordbrukssektoren) kombinert med jordløse, miljøbevegelse, radikale kirker, kvinnebevegelse osv., alt dette i et tett men uavhengig samspill med et politisk parti av en helt ny type på dette kontinentet: Arbeidernes Parti (PT). Utfordringene er mange her også: Hvordan sementere og sikre oppslutning fra den «demokratiserende alliansen» av middelklasse og arbeiderklasse, og tilfredsstille både jordløse, landarbeidere og agrobusiness-borgerskap? Hvordan forhindre at den anti-demokratiske alliansen av agrarborgerskap, en middelklasse som er dypt misfornøyd med en både nødvendig og rettferdig pensjonsreform, og militære som føler seg marginalisert, skal rotte seg sammen slik de har gjort før? Hvordan opprettholde en uavhengig og kritisk massebevegelse og ditto parti, samtidig som lederne for dette partiet besitter statsmakt, altså kombinere kamp og støtte?

DET DISSE

dilemmaene koker ned til, er egentlig å forvandle de historiske lærdommene om radikal og revolusjonær politikk i Latin-Amerika fra det umuliges til det muliges kunst: gjennomføre så dype og raske strukturelle reformer som mulig uten å undergrave selve eksistensen til det økonomiske systemet (kapitalismen) og dets eliter (kapitalistene). Det er nok ganske enkelt for en nordmann på et tidsbestemt besøk i en fattig landsby i Bahía å foreskrive «kirurgi uten bedøvelse», kaste Magalhaes, den lokale coronel (føydalherre og maktmonopolist) og alle andre utbyttere på havet, avskaffe kapitalismen og all elendighet den har skapt i i Bahía og Brasil. Men med mindre en måtte mene at Cuba idag har et bærekraftig økonomisk og politisk system som lar seg kopiere i Latin-Amerikas desidert største og viktigste land, tilsier absolutt all historisk erfaring fra Latin-Amerika at dette er politisk selvmord. For de av oss som har kritisert sosialdemokratiet for å gå for forsiktig fram overfor tradisjonelle maktstrukturer, er dette en smertelig oppsummering. Men den utålmodige Lula har med rette erkjent at tålmodighet er en uunngåelig politisk dyd. Som hans nære rådgiver, frigjøringsteologen og Castro-vennen Frei Betto sier: «Når vi ser tilbake på Allendes erfaring fra Chile og sandinistene i Nicaragua, må vi lære at det gjelder å ikke forhaste seg.»

JEG TROR ALLE

som håper på Lula skal la være å betrakte ham som Redningsmann, Messias, eller Salvador som storbyen på de kanter Førland bor heter, selv om verdens flotteste karneval lett kan invitere til slik mytedannelse. Heller bør han gis kritisk støtte som en strateg, nytenker, inspirasjonskilde, nasjonsbygger for hele Brasil, og gjerne for hele den fattige verden. Skal det, i 2004, ikke være tillatt å ha noe håp for at verden kan bli et bedre sted å være? Jeg tillater meg faktisk å ha det, på samme måte som de 70% brasilianerne som fortsatt tror på Lula etter et år der manges håp om mirakuløse endringer er blitt gjort til skamme. Det er langt viktigere enn hva en superkynisk norsk mediaviter på kortvarig besøk måtte mene.