Håp for framtida

Keane er et løfterikt bekjentskap. Og slett ikke så «nye Coldplay» som man kunne fryktet.

CD: Det henges stadig nye jakker på Coldplay-knaggen. Er du britisk, spiller melankolsk poprock og har piano i forgrunnen av lydbildet ditt, ligger Amerika liksom for dine føtter, og før du vet ordet av det har du smelt en kjent skuespiller på tjukka.

Quart-klare Keane er nok likevel mer det nye Starsailor mer enn det nye Coldplay: Pompøst og bredt anlagt poprock med en sterk vokalist, Tom Chaplin, i front. Musikk full av melodiøsitet, hitambisjoner og følelser framfor arty, kredibilitetssøkende introverthet. Keane strekker seg mot de mest svimlende pophøyder på samme strebete, svulstige måte som Echo & The Bunnymen, U2 og a-ha. Noen ganger får de det til med løfterik presisjon, som i åpningssporet «Somewhere Only We Know» , «Bend and Break» og «Everybody's Changing» .

Coldplay-spøkelset lusker rundt i buskene her og der, men «Hope And Fears» låter befriende lite som et forsøk på å lage «Parachutes» eller «A Rush Of Blood...» om igjen. Ankepunktet er at man etter mange gjennomspillinger aner en formeltretthet, at for mange av låtene er sydd etter samme lest, og at de storslagne tablåene i albumets første halvdel slår i hjel det som kommer seinere. Men dette er for så vidt typisk førstealbum-innvendinger mot et band som allerede virker svært hjemmekjære i sitt sound.

På mer provinsiell basis er det gøy å kunne skrive at Tom Chaplin har veldig mye Morten Harket i stemmebåndene sine, særlig måten han angriper og deretter omfavner de høyeste tonene på. Det er også interessant at man underveis tar seg i å tenke på at lydbildet på denne plata - kommersiell, men likevel classy og luftig - er akkurat hva Kurt Nilsen vil trenge på sitt vanskelige andrealbum.