Hvorfor har så Jeltsins reformer til nå ikke kunnet bøte på denne tunge sosiale virkelighet? Gjengse forklaringsmodeller som politisk udugelighet og byråkratisk sendrektighet i en kjempestat som fortsatt strekker seg over 11 tidssoner, er etter vår mening bare biter av en dypere politisk årsakssammenheng.

En av de beste forklaringer på reformenes resultatløshet så langt er nylig gitt av redaktør Igor Vinogradov i artikkelen «Reformering av Russland på bakgrunn av samfunnets åndelige krise» (i Kontinent nr. 89). Vinogradov taler om at dagens «demokratisering» følger en generell reformpolitisk modell som har vært karakteristisk for russisk historie helt siden tataråket (ca. 1220- 1480): De viktigste reformer i Russland gjennom tidene har ikke kommet som resultat av landets indre, organiske utvikling, men som et ytre behov for å forsvare den russiske/sovjetiske stats eksistens under press eller trusler fra nabostater i ferd med å distansere Russland i moderniseringskappløpet. Så godt som all russisk og sovjetisk reformpolitikk har ikke kommet nedenfra, men ovenfra , påtvunget folket under jernhardt politisk diktat.