Håp for Russlands reformpolitikk?

Status quo for Den russiske føderasjon i reformenes tegn etter snart seks års eksistens i det postsovjetiske rom, er alt annet enn lystelig: en hårreisende kriminalitetskarusell, politisk kynisme, mafiose maktstrukturer og en stadig større kløft mellom et styrtrikt mindretall og et utarmet befolkningsflertall.Hertil kommer en dødelighet som i dag langt overstiger fødselshyppigheten.

Hvorfor har så Jeltsins reformer til nå ikke kunnet bøte på denne tunge sosiale virkelighet? Gjengse forklaringsmodeller som politisk udugelighet og byråkratisk sendrektighet i en kjempestat som fortsatt strekker seg over 11 tidssoner, er etter vår mening bare biter av en dypere politisk årsakssammenheng.

En av de beste forklaringer på reformenes resultatløshet så langt er nylig gitt av redaktør Igor Vinogradov i artikkelen «Reformering av Russland på bakgrunn av samfunnets åndelige krise» (i Kontinent nr. 89). Vinogradov taler om at dagens «demokratisering» følger en generell reformpolitisk modell som har vært karakteristisk for russisk historie helt siden tataråket (ca. 1220- 1480): De viktigste reformer i Russland gjennom tidene har ikke kommet som resultat av landets indre, organiske utvikling, men som et ytre behov for å forsvare den russiske/sovjetiske stats eksistens under press eller trusler fra nabostater i ferd med å distansere Russland i moderniseringskappløpet. Så godt som all russisk og sovjetisk reformpolitikk har ikke kommet nedenfra, men ovenfra , påtvunget folket under jernhardt politisk diktat.

Peter den stores vestliggjøring av Russland ble diktert ovenfra under sterke protester fra folket og kirken. Det samme gjentok seg under Aleksandr II, som nærmest ble tvunget til å reformere landet i kjølvannet av Russlands nederlag i Krimkrigen. Samme mønster, men med en annen politisk verdiskala, ble fulgt under bolsjevikenes skånselsløse reformer - tvangskollektiviseringen og industrialiseringen: Den unge sovjetstaten skulle reddes under påtrykk fra en «fiendtlig» kapitalistisk omverden. Jeltsins «dekretokrati» føyer seg således inn i en mangehundreårig tradisjon: reforminitiativ kommer fortsatt ovenfra, i form av dekreter og fullstendig over hodet på en demokratisk valgt Statsduma!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette generelle paradigma for russiske reformer forklarer, sier Vinogradov, hvorfor befolkningen har blitt gjenstand for en «autoritær manipulering» fra de reformerende makthavernes side. Reformene får derfor en kontraproduktiv virkning. I tillegg oppstår det et nytt spenningsforhold mellom det reformerende maktapparatet og samfunnet: jo mer liberalisme det russiske samfunn har fått som resultat av et reformdiktat ovenfra, jo større motstand yder samfunnet i rollen som «dressert vesen» mot det regimet som kun reformerer det etter eget forgodtbefinnende.

Også «vår såkalte perestrojka», sier Vinogradov, fulgte samme prosedyrer, nedlagt i «ethvert russisk maktapparats arvelig-genetiske minne»: I stedet for at reformene «erobres og bæres frem» av folket og samfunnet selv, «senkes de ned til dem».

Dette tilspissede forholdet mellom makten og folket er farlig, fortsetter Vinogradov, fordi det i dag finner sted i et åndelig tomrom eller vakuum. Dette har gitt seg tre ulykksalige utslag:

1. Etter tapet av den tidligere ideologisk dikterte verdiskala har forvirring og motløshet grepet befolkningen. Dette har kirke og religion, tross religiøs renessanse, ennå ikke klart å råde bot på.

2. Dette åndelige vakuum, hvor gamle idoler er revet ned, og russerne kun skuer nakne pidestaller, har ført til en emosjonell mottakelighet som har lagt folkemassene åpne for alskens ledere, partiformenn og manipulatorer innen politikk, religion og sekterisme, hvis appeller og slagord er motstridende og ytterligere bidrar til folks moralske forvirring.

3. Det åndelige tomrom som har oppstått etter Sovjetunionens fall, har avdekket stor uvitenhet i befolkningen med hensyn til de sedvaner, plikter og rettigheter som må være basis for ethvert samfunns normale funksjon.

Det er viktig, sier Vinogradov, å forstå at disse tre momentene gjør en manipulert reformpolitikk ovenfra «enda farligere». Foruten innvilgelse av historisk sett unike politiske rettigheter, er det nødvendig også å sikre folks «psykologiske motstandsberedskap» mot manipulasjon ovenfra. Å tro at en «omgjøring av folkets skjebne» kan foregå uten aktiv deltagelse av folket selv, er i dag «historisk analfabetisme», slår Vinogradov fast.

Flere ting er foreløpig til hinder for at en slik samfunnsmessig omforming med folkets hjelp kan finne sted. For det første har det til nå ikke dukket opp noen statsleder som har klart å heve seg opp på et slikt statlig-historisk nivå at han erkjenner de forestående reformoppgavers helt nye karakter. Jeltsin oppfører seg udemokratisk. Ved siden av Jeltsin nevner Vinogradov J. Gajdar, hvis edle hensikter som statsminister på begynnelsen av 1990-tallet ikke trekkes i tvil. Det som derimot slo en, var Gajdars «komplette uforstand» når det gjaldt å kommunisere med folket. Resultat: Folket skjønte lite eller intet av hans økonomiske sjokkterapi, og hans parti Russlands valg nådde da heller ikke sperregrensen på under 5% under de siste parlamentsvalgene i 1995.

Når sendrektigheten i reformarbeidet fortsatt er så iøynefallende, skyldes dette for det andre en politisk splittet intelligentsia, som har mistet «alle tegn til å kunne fremstå som en uavhengig og kritisk åndskraft».

For det tredje fremstår heller ikke den russiske kirke som noen pådriver i reformprosessen, en kirke som ifølge Vinogradov «så rørende forbrødrer seg med maktapparatet».

Er det så noe håp for russisk reformpolitikk? Det finnes, ifølge Vinogradov, tegn på at et nytt samfunnslag er i ferd med å vokse frem, mennesker som ønsker å skape en produktiv finans- og industrikapital som basis for et normalt liberalt samfunn. Dersom dette nye samfunnssjiktet vinner frem i Statsdumaen som politisk maktfaktor, og baner veien for en ny middelklasse, aner Vinogradov konturene av det han kaller et «organisk russisk-borgerlig samfunn». Betingelsen er imidlertid at man får en ny statsleder med «et uplettet moralsk ry». Her må også tradisjonen fra de uegennyttige dissidenter med Sakharov i spissen fortsettes.

Selv spør vi: Er ikke Russland i ferd med å få en slik ny leder i den suksessrike eks-Nizjnij-Novgorod-guvernør B.Nemtsov, i dag første visestatsminister, meget populær og allerede nå nærmest utpekt som Jeltsins arvtager?

Nemtsov har forutsetninger for å mestre de oppgaver Vinogradov forlanger av en god leder: han er ung (37 år), idealistisk, meget dynamisk og utstyrt med en usedvanlig politisk teft. Nemtsov startet sin løpebane i midten av 1980-årene, da han som ung miljøaktivist kjempet for nedleggelsen av et atomkraftverk i Nizjnij-Novgorod-regionen. Av det sovjetiske kommunistpartiet ble han oppdaget som et politisk talent og i 1990 innvalgt i Sovjetunionens Øverste sovjet. Etter Sovjetunionens fall året etter ble han av Jeltsin utnevnt som guvernør for Nizjnij-Novgorod-regionens hele 3,7 millioner innbyggere. Det var her den nye guvernør skapte det han selv kalte for «Russlands reformlaboratorium».

Nemtsov slo først til med privatisering av hele to tusen mindre industriforetagender, servisevirksomhet og butikker, for deretter i 1993 å lansere et nærmest historisk prosjekt: Med Verdensbankens gode hjelp startet han den første privatisering av landbruksjorden etter Stalins tvangskollektivisering av jorden i begynnelsen av 1930-årene! Og allerede i 1995 var utbyttet 30% høyere i det privatiserte jordbruk enn i det kollektive.

Nemtsov nyter også stor internasjonal popularitet. Chris Williams, som leder Verdensbank-filialen International Finance Corporations kontor i Nizjnij-Novgorod, har sagt om Nemtsov at han har «storslåtte vyer».

Som første visestatsminister og energiminister har Nemtsov i dag følgende tre hovedoppgaver: gjennomføring av en rekke sosiale programmer, oppsplitting av de gjenværende olje- og gassmonopoler (f.eks. Rosneft og Gazprom) samt overoppsyn med regjeringens administrative apparat i republikker og regioner.

Endelig nevner vi at Boris Nemtsov også stilte seg i spissen for en omfattende underskriftskampanje mot krigen i Tsjetsjenia, og derfor i tillegg til sin økonomiske og miljøaktivistiske profil kan fremvise en etisk dimensjon, noe Vinogradov etterlyste hos flertallet av dagens maktglade ledere i Kreml.

Russland

Den russiske reformpolitikken synes nesten resultatløs i forhold til de store problemene landet strir med. Ivar Magnus Ravnum trekker i denne kronikken fram en artikkel av redaktør Igor Vinogradov for å gi et innblikk i den alvorlige situasjonen.