Håp i hengende snøre

En ny klassiker om Nord-Norge.

BOK: Journalist og idéhistoriker Morten Strøksnes (f. 1965) har tidligere utgitt bøker om Israel og Øst-Europa, denne gang retter han blikket mot Nord-Norge - utvilsomt det mest eksotiske reisemålet av de tre. Eller kanskje ikke. Hvem vet. Det er vel derfor folk stiller det samme spørsmålet igjen og igjen.

Dyrke ord

«Hva skjer i Nord-Norge?» er en slags frittstående oppfølger til Ottar Brox-klassikeren med samme tittel fra 1966. Det eneste bøkene har felles, er spørsmålet. Der Brox, i hvert fall i dag, fortoner seg som en reaksjonær romantiker, framstår Strøksnes som nøktern i sitt syn på «mulighetenes landsdel». Her finnes ingen nostalgi og lite ideologisk slagside, smått med nedlatenhet og null stakkarsliggjøring. Der Brox slo et slag for en utrydningstruet type, fiskerbonden, er Strøksnes mer opptatt av å utforske hvordan små, fraflytningstruede samfunn kan bli attraktive ved å satse på «innovasjon, sammensmeltning, attraktive hybrider, samarbeid, kosmopolitisme, kunnskap, kunst og kultur».

Støre & Strøksnes

Reisa, som hovedsakelig foregår i bil, starter i Vesterålen og avsluttes i Murmansk. Underveis møter Strøksnes forfall og resignasjon, men også en del optimisme - spesielt på steder med utsikt til olje- og gassforekomster. Skikkelig visjonær blir ikke Strøksnes før han kommer «hjem», til Kirkenes, hvor han tilbrakte de første 16 åra av sitt liv. Det er tilfeldigvis også der Finnmarks framtidige urbane senter burde ligge, mener han. Her kommer vår alles helt Jonas Gahr Støre inn; han har et «brennende engasjement» for Barentssamarbeidet og som har utpekt nord som satsingsområde nummer en. Strøksnes klyver opp i rådgiverstolen og foreslår å gjøre bygningsmassen fra A/S Sydvaranger om til møteplasser for kultur- og kunnskapsproduksjon, opprette et Barentsuniversitet og å bygge jernbane fra Kirkenes til Nikel i Russland, for å knytte tettere bånd til Finland, Russland og Kina.

Kvass og lyrisk

Analytikeren Strøksnes kan med hell bli Ap-politiker i sitt neste liv, men boka skiller seg positivt ut på grunn av de litterære kvalitetene. Stilen er kald og kvass i den ene setningen, lyrisk og empatisk i den neste. Han er ikke selvironisk og selvutleverende som kollega Bjørn Gabrielsen, men begge har en velutviklet sans for absurde situasjoner, fakta som bryter forventninger og anekdoter større enn seg selv. Strøksnes diskriminerer heller ikke kildene; et tilfeldig møte, gamle avisutklipp, sitater fra filosofer, saksdokumenter, kronikker, sangtekster - alt blir vektlagt samme verdi fordi informasjonen filtreres gjennom samme (be)trakter. Det blir gjerne minneverdige tekster av denne typen uærbødighet. «Hva skjer i Nord-Norge?», del II, er intet unntak og et bevis på at oppfølgeren alltid er bedre enn originalen.