Håp og utopiske rester

«UTOPIA», Rogalands Kunstmuseum, Stavanger.

Et ambisiøst løft fra direktør Einar Børresen og medkurator Trond Borgen, som med sitt internasjonalt sammensatte lag av 23 utstillere gjør Stavanger til sted for en av høstens mest engasjerende markeringer på vårt hjemlige kunstkart.

Under åpningen sto Tanja Ostojic stille, naken og hårløs i et rom, med kroppen dekket av hvitt marmorstøv, på et kvadratisk felt av samme pulveriserte materiale. Tung musikk bølget i repeterende rytmer mot den spinkle kroppen på det knuste underlaget, fra den finkornete steinsorten som så mye av den klassiske skulpturkunsten er hogd fram av.

Den firkantete støvformen på museets lyse marmorgulv kan tolkes som en smuldret utopi , der den ligger som motbilde til den russiske modernisten Malevitsj' mest himmelstormende bilde - «Hvitt kvadrat på hvit bunn».

Bevegelse

I den unge, serbiske performance-kunstnerens regi inngår også et særdeles talende maleri - Arne Ekelands «Vårbilde» fra 1941 som tilhører museets faste samling. Ekeland malte sin lysende utopi av nakne, frigjorte mennesker i harmoni under det mørkeste krigsåret, da Nazi-Tyskland seiret på alle fronter. Mot bevegelige Botticelli-blonde barn, kvinner og menn på en fruktbar grunn uten grenser, står Ostojic forsteinet av smerte i sitt personlig avgrensete rom som negasjonen av Ekelands kollektive visjon. Fra sitt slovenske eksil har hun også formet en forestilling, som kan assosiere til desperasjonen da hennes landsmenn stilte seg opp som levende bombemål for Nato-flyene i fødebyen Beograd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er også kunsten som skrøpelig, menneskelig motmakt til autoritære strukturer man møter hos den kinesiske performance-kunstneren Ma Liuming. Han vandrer via video naken, med sminket ansikt og sitt lange hår blafrende i vinden på den kinesiske mur. Mot det maskulint-militære i den gigantiske forskansningen går Liuming fram som en androgyn skikkelse på bare bein, og utfordrer en kultur hvor konformisme og krigsmakt har vært bæresøyler for flere autoritære systemer. Igjen er det et sår- og stridbart enkeltindivids menneskelige målestokk som settes opp mot et upersonlig herredømme, som tidligere har satt politiet inn mot Liuming.

Humanistisk skala

Samme humanistiske skala er fellesnevner for Anthony Gormleys prosjekt «Brukket søyle», og museet kan nå vise den første av de 23 støpejernsfigurene som sannsynligvis kommer til å danne en skulpturell forbindelse mellom institusjonen og Stavanger havn i overskuelig framtid. Rogalendingenes respons på engelskmannens metalliske mannsskikkelser i vann og på land ved Sola strand for et par år siden synes å ha påvirket det nye og åpnere klimaet for samtidskunst i oljebyen. Selv om den dokumenterte avisdebatten vitner om at Gormley fortsatt vekker kontroverser.

Gormleys 100 mann på Sola strand legemliggjorde menneskelig lengsel etter å strekke seg bortenfor havets horisont.

Flere av utstillernes arbeider rommer også den personlige drømmen om det grekerne kalte ou-topos («ikke-stedet»). Andre vender seg fra de klassiske framtidsvyene om idealsamfunnet eu-topos («det gode sted»), med sine ulike modeller fra Thomas More til Karl Marx. Men ingen leverer noe entydig budskap. Fotografen Fin Serck-Hanssens våte drøm om et undervanns-utopia for homoerotisk utfoldelse, skjer i det elementet hvor også drukningsdødens mareritt truer. Og tett ved henger hans portretter med den nakne angsten i de aidssykes blikk.

Dystopien

De siste anskueliggjør også utstillingsideens forankring i den franske filosofen Emmanuel Levinas' begrep om «Den andres ansikt», og en etikk som forplikter til å vise varhet for det som er fundamentalt forskjellige fra oss selv. Han vendte seg også mot den klare tale som preger totaliserende tankesystemer, og var kritisk til utopiske normer av politisk og religiøs art. Levinas' ord om omtankens følsomme språk finner et billedmessig motsvar hos kaliforniske Charles LaBelle, som broderer blomster og syr setninger med verbal verdighet over et flekkete laken fra et horehotell.

Danske Lisa Rosemaiers enorme, åttedelte installasjon, «House of Love», gir glimt av de prostituertes voldelige hverdag på video, som settes i skjærende kontrast til en scene fra Bo Widerbergs romantiske filmatisering av «Elvira Madigan».

Landsmannen Ingvar Cronhammars skulpturelle installasjon, «Attakk», er en mørk materialisering av den lysende utopiens dystre motbilde - dystopien . Lukket for innsyn står en skulpturell montasje av stoler med lamper lysende lik kyklop-øyne, og med ryggstø som silhuetter av gravsteiner. Stolene er sammensmeltet med et styrebord, og gjennom denne kompakte konstruksjonen renner svart olje som en lydløs strøm av bestemmelser i et lukket kretsløp. I et talende naboskap står skulptøren Allan Christensens aggressive «Voktere» og overvåker en sarkofag med brente rester av en fallen autoritet. Et bilde på den utopiske revolt, som bare resulterer i relikvier for nye herskere.

UTOPIENS GLØD flammer flyktig opp - men slokner snart - innenfor ridderrustningen i belgiske Leo Copers installasjon.
SÅRBARHETENS BLIKK nådde gjennom laget av marmorstøv som dekket Tanja Ostojics spinkle kropp under hennes performance på åpningen av den store utstillingen «UTOPIA» i Rogalands kunstmuseum.