Håp også i Irak?

Det kan ha vært en tilfeldighet, men jeg er ikke sikker: Samme dag som valgvinner Barack Obama møtte avtroppende president George W. Bush i det Hvite hus ble 28 mennesker drept i en trippel eksplosjon i al-Kasrah-strøket i Bagdad. Angrepet skjedde i morgentimene slik disse angrepene ofte gjør, når folkemengdene samler seg i køer blir de maksimalt dødbringende. Det var det verste angrepet på flere måneder, og et kraftig signal om at selv om det er noe bedre i Irak nå, er det langt fram til de amerikanske styrkene rolig kan trekke seg tilbake og etterlate seg et stabilt samfunn.

Det er i Irak Obamas utenrikspolitiske valgkampretorikk først kommer til å konfronteres med virkeligheten og ingen områder i verden møter luftige ord og store ambisjoner raskere veggen enn i Midtøsten. Regionen har de siste seksten åra først slitt ut Clintons to presidentperioder, før den ødela fullstendig Bush` åtte år som amerikansk president. Irak-krigen og Bush-kretsens ønske om å forandre Midtøsten ved å styrte Saddam Hussein fra makten, ble en av vår tids tragedier. Hundretusenvis av irakere er drept og millioner er drevet på flukt. De som var delaktige i beslutningen om å gå til krig er en etter en fjernet fra sine posisjoner, og den 20. januar forsvinner Bush og visepresident Dick Cheney ut av maktens korridorer.

Da kommer en mann til det Hvite hus hvis kandidaturs opprinnelige suksess var tuftet på motstand mot krigen og som mener, som jeg også gjør, at Irak-krigen var et alvorlig strategisk feilgrep. Irak-krigen umuliggjorde ikke bare suksess i Afghanistan, den endte også i en moralsk kollaps og bidro til den vanskelige økonomiske situasjonen USA befinner seg i.

Hva kan så Obama gjøre? Det mangler ikke på skeptikere, og etter å ha fulgt Iraks ferd nedover på kloss hold og sett hvordan samfunnet har blitt revet opp av krig og kaos, innrømmer jeg villig at jeg kjemper med en god dose kynisme i forhold til hva som er mulig få til.

Obamas plan er å trekke soldatene ut innen 16 måneder og heller prioritere Afghanistan, men det krever framgang i Irak, hvis ikke USA skal tape ytterligere anseelse og innflytelse. Selv om voldsnivået har falt kraftig det siste året, er situasjonen der langt mer kompleks enn et overflatisk blikk skulle tilsi.

Den bedrede sikkerhetssituasjonen har mange årsaker, viktigst er det at amerikanerne begynte å betale sine gamle sunniarabiske fiender for å slåss mot al-Qaida i stedet for mot dem, dernest ble mye av maktkampen i Bagdad avgjort til fordel for de sjiamuslimske partiene i løpet av 2007, og så har regjeringen med amerikansk hjelp svekket Moqtada al-Sadrs milits Mehdi-hæren. I tillegg til dette kommer den amerikanske styrkeopptrappingen og den endrede strategien om å være mer ute på gatenivå og bli værende når slaget er over. I bunn ligger en generell krigstretthet i den irakiske samfunn.

Volden er altså lagt lokk på. For sivile irakere domineres fortsatt hverdagen av frykt og det er ikke startet noen politisk gjenforeningsprosess. Amerikanerne følger to separate strategier, de har styrket og støttet den sjiadominerte regjeringen og de har væpnet sunniaraberne. Dersom ikke sistnevnte integreres i regjeringsstyrkene og gis politisk innflytelse, vil volden blusse opp igjen. Obamas handlingsrom er med andre ikke så stort som man lett kan få inntrykk av. Det er også en fare for at regjeringen undervurderer hvor avhengig de er av amerikanernes militære infrastruktur og avanserte utstyr.

I tillegg til den uavklarte politiske prosessen, har Obamas tilbaketrekkingsplan en praktisk hake. Selv om Irak skulle fortsette i positive utvikling, kan det rett og slett bli vanskelig å få soldatene ut av landet på 16 måneder. De sendes ut via Kuwait og en del av krigen som kan være vanskelig å få øye på er hvilket enormt militært apparat amerikanerne har i Irak.

Men dette er underordnet problem, også i forhold til et tredje element som er den spente situasjonen mellom den kurdiske regionalregjeringen og sentralmakten i Bagdad. Den konsentreres i byen Kirkuk, som kurderne gjør krav på. Som i resten av Irak preges situasjonen av maktbalansen i området, ikke noe ønske om politisk gjenforening. Kurderne har vært USA sterkeste støttespiller og et stabilt hjørne av Irak de siste fem åra, men det finnes ingen garanti for at det vil vare.

Likevel er det vanskelig å tenke seg et stabilt Irak på sikt med en tung amerikansk tilstedeværelse og det interessante er at Obamas tilbaketrekkingsplan nesten er på vei til å settes ut i livet før han har tiltrådt. USA og Iraks regjering har blitt enige om en avtale om tilbaketrekking innen 2011, altså et noe lenger tidsspenn enn Obamas plan.

De fleste irakerne vil ha amerikanerne ut, men mange er urolige for konsekvensene. Jeg føler meg ganske overbevist om at Obama i det Hvite hus vil vise seg å være langt mer pragmatisk enn kandidaten Obama og at han vil søke forandring gjennom kontinuitet heller enn gjennom et brudd. Jeg tror derfor at han vil forsøke å trekke styrkene ut, men er mer usikker på om han kommer til følge 16-månedersplanen.

Der Obama kommer inn som en positiv kraft, er når de irakiske politikerne ser ut til å ha tillit til at han vil respektere avtalen som nå er inngått, men ennå ikke godkjent av det irakiske parlamentet. En av årsakene til at irakerne har vært så tilbakeholdne er at de ikke har villet undertegne noen avtale fordi de har fryktet at den ikke ville bli overholdt. Dersom Obama klarer å etablere og ikke minst bevare tillit blant de forskjellige gruppene i Irak og regionen, vil det alene være et kvantesprang i forhold til de siste åtte åra. Det han må få til er å berolige sine allierte uten å støte sine motstandere ytterligere fra seg. Det er mange ukjente størrelser i denne politiske likningen, både i Irak og i nabolandene og det kommer til å kreve et voksent stykke statsmannskunst for å få den til å gå opp. Det er ikke mulig å se Irak løsrevet fra det regionale maktspillet, eksempelvis Irans atomprogram.

Dagen etter at Bush møtte Obama i det Hvite hus skjedde noe annet i Bagdad, og jeg er ikke sikker på om det heller var tilfeldig: Broen over Tigris som skiller den sunnimuslimske bydelen Ahdimiyah fra den sjiamuslimske bydelen Khadimiyah ble gjenåpnet for første gang på tre år. Den ble stengt etter at nesten tusen mennesker ble drept under en religiøs markering i 2005. Panikk brøt ut blant mange sjiamuslimer på veien til moskeen i Khadimiyah fordi det spredde seg et rykte om at en selvmordsbomber var i nærheten.

Gjenåpningen var en symbolsk og politisk villet hendelse med kraftig militær tilstedeværelse, og skjedde ikke spontant som følge av folkets vilje. Den bærer likevel noe i seg som Obamas kommende presidentperiode også gjør, nemlig at selv om situasjonen fortsatt er vanskelig, er den ikke lenger helt håpløs. Og bare det å kunne tillate seg å håpe på noe bedre, er allerede en stor forandring.

•Sigurd Falkenberg Mikkelsen er utenriksjournalist i NRK og aktuell i høst med boka «Siste stopp Bagdad».