Håp, tro og fattig trøst

Til tross for at det har vært betydelig diskusjon og motstand mot forslaget om tvungen deling av fødselspermisjon etter at Likelønnskommisjonen la frem sitt forslag om tredeling, synes det likevel å være enighet om at gradvis utvidelse av pappakvoten er et virkemiddel for likestilling. Med Mannspanelets mer moderate forslag om firedeling som en gradvis opptrapping til tredeling, kan forslaget gjøres mer spiselig for dem som har engasjert seg imot. Her er tydelig likestillingsministeren, som har uttalt seg klart imot tredeling, på glid, og ville ikke avvise firedelingsforslaget. På sikt vil imidlertid de to forslagene gi samme resultat.

Kritikere har hittil særlig pekt på at tvungen permisjonsdeling vil ta et gode fra kvinner, vanskeliggjøre amming, være problematisk i forhold til kvinners behov for å restituere seg etter fødsel, og at denne modellen i første rekke er tilpasset middelklassens idealer om den likestilte familie. Videre at staten griper inn i et privat område.

Det er imidlertid få som har diskutert de grunnleggende antakelsene som ligger til grunn for forslagene om gradvis økt øremerking av permisjon til far, nemlig at det vil føre til likestilling, både i familien og i samfunnet. Før man går videre med mer av det samme er det betimelig å spørre hva vi vet etter femten år med pappakvote.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Berit Brandth og Elin Kvande, som har studert fedres permisjonsbruk siden før pappakvoten ble innført, fant at permisjonen brukes på ulike måter, og det kommer også frem i en større, pågående studie av småbarnsforeldres omsorgsløsninger som gjennomføres av NOVA. På grunnlag av denne studien advarte Gunhild Farstad og Kari Stefansen mot tredeling i en kronikk i Morgenbladet den 29.02. Ut fra de tidlige permisjonsstudiene har det vært hevdet at fedre som bruker permisjonen slik lovgiver har tilsiktet, nemlig til å være alene hjemme med barna mens mor er ute i jobb, blir mer kompetente og likestilte foreldre gjennom en læringsprosess som følge av at de har eneansvaret hjemme.

Forestillingen om læringseffekt trekkes i dag i økende grad i tvil, blant annet av Farstad og Stefansen, og også i andre skandinaviske studier. I stedet for læring gjennom «riktig» bruk av permisjon kan ulike omsorgstilpasninger like gjerne være utslag av ulike måter å forstå god omsorg på, som ikke minst er knyttet til klasse, der delingsmodellen opphøyer middelklassens familie-ideal til norm. Det sås også tvil om det er noen klar sammenheng mellom å ta permisjon på den «riktige» måten og det å være en omsorgsfull og nærværende far.

Det er heller ikke dokumentert noen klar og entydig årsakssammenheng mellom deling av permisjon og annen likestilling i familien, for eksempel deling av andre oppgaver i hjemmet. I boken «Fleksible fedre» kaller Brandth og Kvande husarbeidet for «det ufullendte demokratiprosjektet». Selv om noen familier deler likere på både permisjon, barneomsorg og andre oppgaver i hjemmet, betyr heller ikke det at det ene nødvendigvis er en konsekvens av det andre. Det kan like gjerne være uttrykk for at i noen familier deler på både barneomsorg og husarbeid, noe som igjen er knyttet til klasse. Om deling av permisjon får noen effekt på likestillingen i familien på lang sikt vet vi ikke. Manglende enighet om hva likestilling egentlig betyr, lar jeg her ligge.

Forventningen om at omfordeling av permisjon fra kvinner til menn vil gi en tilsvarende omfordeling i forhold til karriere og lønn for kvinner i arbeidslivet bygger på antakelser, snarere enn på kunnskap. Inez Hardoy og Pål Schøne har dokumentert at barn slår negativt ut på kvinners lønn mens fedre blir belønnet i arbeidslivet, og Likelønnskommisjonen legger deres funn til grunn. Selv om det er dokumentert en lønnsforskjell mellom fedre og mødre i arbeidslivet, vet vi imidlertid ikke hvilke mekanismer som ligger bak.

Det kan ikke tas for gitt at lønnsforskjellen mellom mødre og fedre skyldes kvinners fravær fra yrkeslivet i permisjonstiden, slik Likelønnskommisjonen synes å legge til grunn. Det er kjent at kvinner diskrimineres på jobben og kan bli satt karrieremessig tilbake når de kommer tilbake fra permisjon. Men foreldreansvaret varer som kjent lengre enn permisjonen, og kvinners vedvarende meransvar og større tilpasninger til familieforpliktelser de neste tjue årene kan også bidra til lønnsforskjellene.

Videre, selv om foreldre deler permisjonen er det ikke gitt at mors og fars permisjonsuttak vil få samme effekt på arbeidsmarkedet. Det har vært vanlig å hevde at menn kan bli enda hardere straffet i karrieresammenheng ved å ta permisjon enn kvinner, men jeg har ikke sett studier som bekrefter dette. Tvert om, fra erfaringene med menn i kvinnedominerte yrker beskriver uttrykket «glassheisen» tendensen til høyere verdsetting og bedre karriereutvikling for menn som utfører tradisjonelt kvinnedominert arbeid.

Forskning på arbeidslivets reaksjoner på menns omsorgsavbrekk kan tyde på at også menns private omsorgserfaring i større grad verdsettes og konverteres til kompetanse i arbeidslivet. Jeg har funnet en slik tendens til at husfar-erfaringen ble sett og verdsatt som lederkompetanse i en pågående oppfølgingsstudie av menn som jobbet deltid og delte på å stelle hjemme på 1970-tallet. Linda Haas og Philip Hwang fant også en tilsvarende tendens til verdsetting av fedres pappapermisjon på en del svenske arbeidsplasser.

Selv om man omfordeler permisjonen, betyr det dermed ikke nødvendigvis at man omfordeler «omsorgsulempen» i arbeidslivet, som er et vanlig argument, ettersom det som blir en ulempe for kvinner kan bli sett som en ekstra kompetanse for menn.

Alt i alt er nok troen på at likestilt foreldreskap i første leveår fører til likestilling, både i familien og samfunnet, sterkere enn det er kunnskapsmessig grunnlag for.

Når troen på at likere deling av permisjon i første leveår skal bevirke likestillingspolitiske undre, må det ses i lys av at annen likestillingspolitikk og reell omfordeling av makt og ressurser fra menn til kvinner er kontroversielt og dyrt. Deling av permisjon er nok mindre kontroversielt og ikke minst billig i forhold til andre tiltak, som reell og varig heving av kvinnelønn, likestilling av kvinnelige og mannlige arbeidstidsordninger og verdsetting av kvinnelige livsløp. Med pensjonsreformen vil det straffe seg enda mer å velge typisk kvinnelige livsløp med omsorgsavbrekk og langvarig deltid. Selv om Likelønnskommisjonen foreslår en egen pott for lavtlønte kvinneyrker er det grunn til å vente institusjonell og organisert motstand. Tre(/fire)delingsforslaget kan derfor ses som et trøstetiltak i en verden der reell likestilling fortsatt synes uoppnåelig.