Filmanmeldelse: «Malcolm & Marie»

Håper de går fra hverandre

Denne filmen er like selvopptatt som hovedpersonene sine.

Navblebeskuende: Akkurat dette kjæresteparet burde faktisk gå fra hverandre, mener Dagbladets anmelder om «Malcolm & Marie». Foto: Netflix Vis mer
Publisert

Det er en egen, sviende glede i å se kjærestepar på scene og film krangle. Ingen vet bedre enn våre nærmeste hvor kniven skal plantes for at den smerter som mest, og ingen vrir den mer metodisk rundt i såret enn en som i øyeblikket hater å elske deg.

Denne universelle formen for gjensidig, emosjonell waterboarding er glitrende grobunn for hudløst, sitrende og allmenngyldig drama, der hver velformulerte replikk lugger tilfredsstillende i hjerteroten. Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?», der ekteparet Martha og George blottlegger sitt innerste mørke for åpen scene, er sjangerens naturlige kroneksempel.

«Malcolm & Marie»

Drama

Regi: Sam Levinson
Skuespillere: Zendaya, John David Washington
Premieredato: 5. februar på Netflix

«Denne filmen er like selvopptatt som hovedpersonene sine.»
Se alle anmeldelser

Rusa på seg sjæl

Sam Levinson, som står bak den ektefølte og formsikre serien «Euphoria», har brukt seriens pandemipåførte innspillingspause til å filme sitt egenskrevne, lille kammerspill om et par som går i strupen på hverandre. Marie (Zendaya, som også spiller i «Euphoria») og Malcolm (John David Washington fra «Tenet») kommer småbrisne hjem etter premieren på sistnevntes spillefilmregidebut. Han er rusa på cocktails og seg sjæl, vekselvis selvforherligende og foraktfull over de overflatiske, smiskende menneskene som har svermet rundt ham i kveld. Hun er distansert og mildt sagt vonbroten over at hennes navn var glemt blant de godt over hundre menneskene han tok seg tid til å takke fra scenen.

Det som på overflaten kan virke som en glipp i seiersrusen blir representativt for noe mer dyptpløyende som ligger og ulmer. Resten av natta vies sjelevrenging, høytsvevende haranger om kunst, integritet, troverdighet, eierskap til sin egen og andres historie, forholdet mellom kunstnere og deres muser, for å nevne noe, og ikke minst oppvirvling av emosjonelt bunnfall. Her skal ingen betente byll være for øm til å stikkes hull på. Med et selvsikkert og formalistisk svart-hvitt-foto, et jazza lydspor og to dyktige, sympatiske skuespillere, lå alt egentlig til rette for at dette kunne blitt skikkelig, skikkelig vondt. Og da mener jeg på en bra måte.

Snikende monotoni

Dessverre er Levinson ingen Albee, og Marie og Malcolm ingen Martha og George. Washington og Zendaya skal ha for innsatsen, men både manus og regi lar dem stort sett henge og sprelle i skuespillerprestasjoner som framstår oppstyltede og affekterte fordi de er hektet på så lite reell dramatisk substans og dynamisk utvikling. Washington synes å veksle mellom to gir: rasende og kåt. Zendaya kommer hakket bedre ut av det, men også hun reduseres litt for ofte til skulende passiv-aggressivitet.

Det er ikke det at sannhetene filmen og rollefigurene pirker borti er uefne, det er bare at veien til dem er brolagt med en personregi som forveksler dynamikk og oppriktighet med skriking, og et manus som forveksler dybde og hudløshet med å dosere ut sin egen undertekst i det som mest av alt framstår som en endeløs pingpong-match av oscarfiskende monologer med avtakende avkastning og snikende monotoni. Som seer får vi aldri være med på reisen gjennom Malcolm og Maries følelsesregister og indre konflikter, vi bare hører dem fortelle om det. Alle grunnleggende karaktertrekk, ønsker og behov reduseres til påstander, og framstår mest av alt som påskudd for å henge nok en selvtilfreds monolog på, snarere enn som utslag av ekte, levd liv. Gjerne krydret med noen akademiske metalag som kanskje er ment å anskueliggjøre en av Levinsons mange kjepphester, men som med et par hederlige unntak gjør at filmen forsvinner langt inn i sin egen navle.

At filmen dermed framstår like usedvanlig selvopptatt og pretensiøs som rollefigurene er nå en ting. Verre er det at det lille som er å lære om Malcolm og Marie blir åpenbart ganske tidlig, og det som finnes av nysgjerrighet og empati for dem forsvinner tilsvarende raskt.

Verken manus, regi eller skuespillere klarer å formidle den destruktive, gjensidige avhengigheten eller farlige tiltrekningskraften som både får slike giftige relasjoner til å klynge seg til hverandre, og gjør dem hypnotiske å følge med på i all sin uunngåelige, uløselige tragedie.

Lenge før rulleteksten kommer blir man sittende og ikke bare lure på hvorfor man skal heie på eller føle for dette paret, men aktivt håpe at de går fra hverandre.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer