BLYTUNG FESTIVALKUNST: Performancekunstner og fjorårets Ibsenpris-vinner Kate Pendry har laget innstallasjonen «Make love, not war» til Hovefestivalen, som tematiserer seksualisert vold. Her viser hun det internasjonale anti-voldtektstegnet.
Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
BLYTUNG FESTIVALKUNST: Performancekunstner og fjorårets Ibsenpris-vinner Kate Pendry har laget innstallasjonen «Make love, not war» til Hovefestivalen, som tematiserer seksualisert vold. Her viser hun det internasjonale anti-voldtektstegnet. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Håper på festivaltårer

I Kate Pendrys installasjon på Hove kan du ligge komfortabelt på ryggen og lære om seksualisert vold.

- Å dra på musikkfestival med tanker om å forandre verden er patetisk og helt fantastisk, sier performanceartist og fjorårets Ibsenpris-vinner Kate Pendry.

Hun stiller på Hovefestivalen med en innstallasjon som hun, med et vink til nettopp 60-tallets legendariske festivaler, har kalt «Make love, not war».

Det er en tittel som ikke er rent lite kontroversiell, når en tar i betraktning temaet: seksualisert og kjønnsbasert vold i sør.

Både i krigsherjede områder og der det på papiret er fred.

- Trippy
De titusener som neste uke samles på Hovefestivalen for å oppleve fire dager med konserter og fest, inviteres til å legge seg komfortabelt på ryggen i et telt som huser Pendrys installasjon, en film som projekteres i taket og fyller hele synsfeltet deres.

- Jeg blir ofte spurt hvorfor jeg driver med «politisk» kunst, forteller Pendry.

- En bør heller spørre hvorfor ikke alle andre kunstnere også gjør det. Kunst for kunstens skyld er en luksus vi ikke har råd til i dag.

Filmen er laget i samarbeid med videokunstner Bodil Furu, og består av 250 bilder satt i sammenheng med en tekst skrevet og lest av Pendry.

- Det er veldig trippy, forteller hun — men det er også et enormt paradoks:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er utrolig komfortabelt, samtidig som det tematiserer voldtekt som et våpen som ødelegger samfunn og stripper vekk menneskeverd.

Pekefingerempati
Da Berlin ble «frigjort» i 1945, ble 100 000 kvinner voldtatt. På samme måte foregår seksualisert vold i stort omfang i krigsherjede områder i dag.

Det er i regi av Norad, direktoratet for utviklingssamarbeid, og i samarbeid med Kulturbyrået Mesén, at Pendry har laget installasjonen. Norad stiller også med fagfolk som kan snakke med festivaldeltakerne.

- Dette er et utrolig viktig arbeid. At disse tingene skjer, at mennesker gjør slike ting mot hverandre, det er helvete på jord, sier kunstneren.

Likevel innser Pendry at det ikke er uproblematisk å rette fokus mot det.

- For hva kan en gjøre? En blir etterlatt med en håpløs følelse. Empatien vår er utkjørt.

Hva ungdom har av engasjement i dag, er ofte gjennom sosiale medier som Facebook. Pendry holder opp en pekefinger og spør retorisk:

- Er dette min empati?

Håper på tårer
Pendry regner ikke med å se noen reaksjoner. Hun tror folk vil spasere stille ut av teltet, blunke i det plutselige sollyset, og spasere videre.

- Men jeg har et lite håp om at noen timer senere, når de står i folkemassene og ser en konsert, at noen bilder eller en stemme kommer til dem. At de spør seg selv — hvorfor husker jeg på dét?

Det verste som kan skje, er at de som ser installasjonen er likegyldige, mener hun.

- Jeg håper folk vil gråte. Men det er ikke alle som har tårer tilgjengelige for dem.