Håpløs i 23 år

Oslo Konserthus har gitt mange mennesker mange store musikalske øyeblikk i snart 23 år.

Men samtidig er det ingen tvil om at det ikke finnes en musiker i Norge som ikke i dypet av sin sjel helst vil ha hele konserthuset revet ned og fått bygd et nytt. Oslo Konserthus har vært en akustisk katastrofe fra dag én, og vi har bunter med klipp i vårt eget tekstarkiv som beviser det. Bli med på dypdykk i vår nære historie:

  • «På fjerde rad hørte vi bra, men flere rapporter fra folk som satt bakover og på sidene var enstemmige: bare grøt.» Cornelis Vreeswijk og den daværende popdronning Alex gjestet Oslo Konserthus bare noen dager etter åpningen 22. mars 1977, og gikk seg rett på en fiasko. «Akustikken i konserthuset må utelukkende være tilpasset symfoniorkestre og akustiske instrumenter,» meldte Dagbladets skuffede rapportør. «Konserthuset ikke brukbar til pop», skrek tittelen. Hva sier du til det, Mariss? Hva så med jazzen? Randi Hultin var utsendt til konsert i åpningsuka og kom innskremt tilbake. «Alt da Thorleif Østereng kom fram på scenen for å introdusere de forskjellige musikerne, ble vi betenkt. Det var umulig å oppfatte hva han sa, bare bruddstykker nådde fram.» Og seinere: «...flere av instrumentene forsvant, og det store, tykke låta vi hadde håpet på, ble merkelig ullen.»

Men vent nå litt! Tenkte de ikke akustikk overhodet under planlegging og bygging? Jo visst! Da arkitektkonkurransen var ferdig i 1975, og det bare var fem år til konserthuset skulle være ferdig, uttalte juryens akustiske konsulent Gunnar Nesheim: «Salens vifteform sammen med den relativt store dybde og lille takhøyde ville favorisere direktelyden mot publikumsområdet noe for sterkt og dermed gjøre forholdet mellom direktelyd og efterklangslyd større enn ønskelig.» Og da ble det selvfølgelig slik.

  • I årene siden har det vært arbeidet hardt og intenst med det akustiske problemet, og nå er det heldigvis bare musikerne på podiet som ikke kan høre hverandre. La oss avslutte dette historiske tilbakeblikket med å fastslå at Oslo Konserthus tross alt har gledet mange hjerter. Les dette leserinnlegg fra 15. april 1977 og grip til lommetørklærne: «På uteliggernes vårmøte under Bispebroen, som ble avholdt i dagene før påske, ble det enstemmig vedtatt å gratulere Oslo med Konserthuset. Uteliggerne, eller de bostedsløse, uttaler videre: Vi håper ikke at det er spart på noe på dette bygg ved at man har skjelet til våre kår. Vi bostedsløse er glade for hvert storbygg som oppføres, idet disse skjermer oss mot vær og vind.» Alt er ikke forgjeves i kulturnasjonen.