Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Har 11. september forandra kunsten?

Kunsten har et etisk ansvar. For meg, som alltid har forfekta et baudelairsk kunstsyn med vekt på fristilling fra alle utenomkunstneriske imperativer, er dette en vanskelig erkjennelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«TERRORANGREPET PÅ World Trade Center er Lucifers største kunstverk til nå». Karl Heinz Stockhausens utsagn vakte avsky. Komponisten ble fordømt av en hel verden. Men man kan velge å oppfatte påstanden, ikke som bagatellisering av reell menneskelig lidelse, men som et vanskelig og farlig spørsmål stilt til kunsten, om hva kunst er. Hva er det som gjør at 11. september ikke er kunst? For det likner jo så fordømt på virkeliggjøringa av avantgardens aller våteste drøm om détournement eller culture jamming.

Er ikke 11. september en gigantisk performance, live på alle verdens fjernsynsskjermer?

«Den mest surrealistiske handling er å skyte vilt rundt seg på gata», skreiv André Breton i et av sine manifester. Inspirert av dada og surrealistene stilte Guy Debord og den situasjonistiske internasjonale détournement (kapring) som program. Den revolusjonære kunsten skulle kapre skuespillsamfunnets ikoner, omforme dem og destabilisere deres betydninger. Skrift og bilder fra den kommersielle kulturen skulle flyttes inn i nye subversive kontekster. Al-Qaida har forstått at man kan endre samfunnet ved å endre bildene. I dagens globaliserte medieoffentlighet er ikke bilder «vinduer mot verden», de er ting, bærere av en realitet som nok er turistisk, men som er vår. Christian Jankowski konstaterer bare en nå etablert sannhet når han i filmen «16 mm Mystery» fra 2004 lar en skyskraper i Los Angeles kollapse som følge av ei filmvisning. I «What do pictures want? The lives and loves of images» kritiserer W.J.T.Mitchell Noam Chomsky for å ha skrevet ei hel bok om 11. september uten å nevne at tvillingtårnene ble angrepet fordi de var symboler på den globale kapitalismen. Tårnene hadde ingen strategisk eller militær betydning, de ble angrepet for å sende et budskap til Amerika og verden.

TERRORISMEN ER EN DISKURS. Denne kan analyseres, slik Joseba Zulaika og William Douglas gjorde i 1996 i «Terror and Taboo. The Folies, Fables and Faces of Terrorism». Men den beste analysen er og blir en kunstfilm, Johan Grimonprez, «Dial H-I-S-T-O-R-Y». Arkivfilm fra 30 år med flykapringer klippes opp mot underholdningsmusikk og sitater fra Don DeLillos romaner om livet foran og bak fjernsyns- og dataskjermene: «Beckett is the last writer to shape the way we think and see. After him, the major work involves midair explosions and crumbled buildings. This is the new tragic narrative.» Nøkkelbildene i terrordiskursen, slik Grimonprez redigerte den i sin film fra 1997, er jetflyet som krasjer og skyskraperen som raser sammen. (Ennå hadde ingen kombinert de to i én ond handling). Hvorfor nettopp disse? Hvorfor sprenger terroristene fly og skyskrapere? Hvorfor myrder de ikke statsledere og mediemoguler, slik en Nikolai Stavrogin av i dag ville gjort? Mitchell har rett i at tvillingtårnene ble angrepet fordi de var symboler på den globale kapitalismen. Men hvorfor fikk de en slik symbolkraft? I terrorismediskursen synes flyet og skyskraperen å fungere både som ikoner og indekser for en tilgang til verden som er avterritorialisert . De både står for og inngår i ei stedløs sanselig erfaring. Terroren bringer globaliseringas erfaringsverden ned på bakken. Den styrter flyet, velter skyskraperen. Terrorens legitimitet hviler på et løfte om territorium, om hjemkomst til orden og sammenheng. Men selv deltar den i en kaotisk global medieoffentlighet, på dennes premisser.

TVILLINGTÅRENE BLE angrepet for å sende et budskap, men Mitchell tar dessverre feil når han skriver at drapet på 3000 uskyldige var en slags uintendert støy i sendinga. Noe har skjedd med terrordiskursen etter internettets og realtidsfjernsynets gjennombrudd på 1990-tallet. Man dreper uskyldige og bare de. Geriljakjempere og revolusjonære, helt frem til og med 1970-åras røde brigader, drepte ministrer og finansfolk. Metodene var forbudte, men måla ble valgt blant de som samfunnet hadde pekt ut som «ansvarlige». Samtidsterroristen går ikke inn i noen slik «dialog» med systemet. Han rammer «blindt», dreper uskyldige samtidig som han fremstår som talsmann for en ikke presist angitt «andre». Slik slekter terroren på avantgardens arbeid med å kritisere et system som tilsynelatende kan ta til seg og nyttiggjøre seg enhver kritikk, også den revolusjonære og voldelige. Drapet på uskyldige utfordrer systemets kognitive grenser. Mangelen på logikk forvirrer og skaper kaos. Et rasjonalisert samfunn inviteres til irrasjonelle svar.

11. SEPTEMBER HAR forandra kunsten ved å forandre forståelsen av hva kunst er. Osama Bin Laden er ikke en kunstner. Han er en massemorder. Han har likevel brakt oss til å se at forskjellen på terrorisme og kunst ikke nødvendigvis er av estetisk art. Avantgardens politikk er heller ikke nødvendigvis forskjellig fra terrorismens. Forskjellen er av etisk karakter. Kunsten har et etisk ansvar. For meg, som alltid har forfekta et baudelairsk kunstsyn med vekt på fristilling fra alle utenomkunstneriske imperativer, er dette en vanskelig erkjennelse. Men på Ground Zero ligger også andre lærdommer i dagen. Det å ta etisk ansvar betyr faktisk ikke å falle inn i den etiske mainstream og forplikte seg på de normer og regler som gjelder i samfunnet forøvrig. I det moderne samfunnet er moral dessverre ikke noen konstant eller entydig størrelse. Det er et tankekors at de fleste langtidsdømte i norske fengsler soner forhold som for bare en generasjon sia knapt ble straffeforfulgt (narkotika og seksualforbrytelser). Og det er ingen dristig gjetning at neste generasjon vil finne noen helt andre stakkarer å bure inne. I moderniteten er moralen kort sagt ikke til å stole på. Det 20. århundrets historie er fullt av eksempler på hvordan ropet på moral og verdier kan være et røykteppe for systemsvikt eller et signal til overgrep. Joseph McCarthy og Josef Stalin kunne falt hverandre om halsen i enighet om at den indre fienden var «moralsk oppløsning». Hitlers brunskjorter og Maos rødegardister gikk til stormløp mot «dekadensen». I USA og Iran fører «den moralske majoritet» korstoget (eller halvmånetoget) videre.

KUNSTEN ER MORALENS virkelige vokter. Mens medietalen og retten vokter på vegne av moralen, vokter kunsten moralen. En av de viktigste begrunnelsene for kunstens autonomi er at den er stedet der moralen som sådan problematiseres. For å iaktta moralen, må imidlertid kunsten stille seg utenfor den: Jenseits von Gut und Böse . Kunstens «skandaløse» ansvarsløshet er kilden til en særegen moralsk autoritet. Émile Zola var Europas mest skandaliserte forfatter, like utskjelt som Michel Houellebecq er det i dag. Det er ikke tilfeldig at nettopp han gikk i spissen for den mest berømte av intellektuelle intervensjoner, den til forsvar for kaptein Dreyfus. Kunsten stiller seg på utsida av en moralsk konsensus som er like omskiftelig som den er bastant. Kunsten gir avkall på moralismen i håp om å kunne være moralsk. I kraft av sin sanselighet har den en særegen følsomhet. Her, om noe sted, er den andre noe mer enn den førstes andre. Derfor må kunsten gjøre hva vel ingen andre kan gjøre, iaktta moralen og stille den til ansvar. Men dermed er den selv fordømt.

 NY FORSTÅELSE:  11. september har forandra kunsten ved å forandre forståelsen av hva kunst er. Osama bin Laden har brakt oss til å se at forskjellen på terrorisme og kunst ikke nødvendigvis er av estetisk art, skriver Kjetil Jacobsen. Foto: SCANPIX
NY FORSTÅELSE: 11. september har forandra kunsten ved å forandre forståelsen av hva kunst er. Osama bin Laden har brakt oss til å se at forskjellen på terrorisme og kunst ikke nødvendigvis er av estetisk art, skriver Kjetil Jacobsen. Foto: SCANPIX Vis mer
ANSVAR: - Kunsten har et etisk ansvar. Det er en vanskelig erkjennelse, skriver Kjetil Jakobsen.