DYSFUNKSJONELL FAMILIE: - Iblant er volden eneste utvei, sier Isabelle Huppert om universet i sin siste film, «Happy End». Foto: Foto: Angela Weiss / AFP Photo / Scanpix
DYSFUNKSJONELL FAMILIE: - Iblant er volden eneste utvei, sier Isabelle Huppert om universet i sin siste film, «Happy End». Foto: Foto: Angela Weiss / AFP Photo / ScanpixVis mer

Isabelle Huppert (64):

Har aldri fryktet filmer om sex og vold: - Det eneste jeg er redd for er talentløse folk

Den franske stjerneskuespilleren er tilbake på norske kinoer med en ny, utfordrende film.

CANNES (Dagbladet): Et av ordene som oftest brukes for å beskrive Isabelle Huppert (64), er «fryktløs». Gjennom fem tiår som skuespiller har hun gått inn i skyggelagte psykologiske hjørner som andre ikke har villet nærme seg, og spilt ut perversjoner og komplekser, danset på moralske og psykologiske grenser.

Voldelig løsning

TRAILER: «Happy End» har premiere på norske kinoer 25. desember 2017. Video: Arthaus Vis mer

I «Happy End», den siste filmen fra den østerrikske filmskaperen Michael Haneke, spiller hun en mor som på et tidspunkt knekker fingeren på sin egen sønn for å hindre ham i å sabotere et familieselskap. Sønnen er det sorte fåret i en borgerlig industrieierfamilie der det å holde troppen samlet og sterk utad er høyt oppe på prioriteringslisten. Også denne historien, mener Huppert, er en allegori for verden utenfor.

–Altså, jeg håper ikke mødre i sin alminnelighet knekker fingrene på sønnene sine, sier hun.

–Men man kan ikke si at hun er en dårlig mor eller et monster. Hun er tøff, men hun har veldig lite makt. Sønnen går i stykker foran henne, og hun kan ikke redde ham, det er noe i ham hun ikke vet hvordan hun skal nå. Til sist må hun knekke fingeren hans for å få ham til å holde kjeft.

Det er ikke første gang en slik løsning lanseres i de kompromissløse filmene til Michael Haneke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

–Her er det bare vold som til sist kan løse problemet, sier Huppert.

–Enten vold eller selvmord. Det er et tøft perspektiv.

Frykter talentløse

Selv nærmest trekker hun på skuldrene når hun blir spurt om det er noe hun egentlig er redd for.

–Jeg er ikke redd for noe, bortsett fra å være med i en dårlig film. Den eneste virkelige faren er å jobbe med talentløse mennesker. Med gode regissører er det ingenting å frykte.

For to år siden spilte Isabelle Huppert i norske Joachim Triers «Louder Than Bombs», som deltok i hovedkonkurransen i Cannes og vant Nordisk råds filmpris. Dersom Trier har lyst til å gjenta den erfaringen, er de bare å ringe.

–Så klart jeg gjerne vil jobbe med Joachim igjen, sier Huppert.

–Han er en vidunderlig filmskaper og han har mye foran seg.

Overgrepsoffer

Nylig kåret Dagbladet voldtektsdramaet «Elle», som hadde Huppert i hovedrollen, til den beste filmen i 2017. Der spilte hun en kvinne som blir voldtatt, som kjøper våpen og setter igang med et hevnprosjekt - men som også synes å oppsøke situasjoner preget av seksuell aggressivitet etter overfallet. «Elle» var omdiskutert på grunn av denne utfordrende fremstillingen av et overgrepsoffer. Huppert sa selv at hun likte at rollen ikke lot seg definere av overgrepet, og kalte henne en «post-feministisk heltinne».

Hun ble Oscar-nominert for rollen, for første gang i karrieren, men vant ikke.

–Tja, det er alltid bedre å få prisen enn ikke å få den, sier hun når hun blir spurt om de var en skuffelse.

–Men jeg forventet ikke å vinne. Snarere var jeg overrasket over at filmen ble så godt mottatt i USA. Det var ikke vanskelig å se at det siste spranget ville være vanskelig, med tanke på filmens tema.

Sex og vold

Sex og vold har også vært tema i flere av filmene Huppert har laget sammen med Michael Haneke. Den mest kjente av dem er kanskje «Pianolærerinnen» fra 2001. Også den begynner i svært dannede omgivelser. Huppert ser at filmene har fellestrekk.

–Også «Pianolærerinnen» foregår i en familie der visse verdier råder, og der det er noe som må gjemmes bort samme hva. Det skaper et giftig forhold mellom denne kvinnen og moren hennes.

En lignende trussel ligger under historien i «Happy End», der den yngste generasjonen ser på den eldre med mord i blikket.

–Men du ser sjelden volden. Det er en implosjon snarere enn en eksplosjon. Alt er skjult. Det gjør det mer skremmende.